tirsdag 13. november 2012

Mesteraften 2012

Er det mulig at de samme kroppene kan utføre alt dette?  

Dette spørsmålet stilles i Aftenpostens kritikk av ballettforestillingen "Mesteraften 2012" på Operaen.

Svaret er JAAA!!!  Og her var det fantastiske danseprestasjoner.

Forestillingen besto av tre svært ulike balletter, og for en amatør er det vanskelig å si hva som var best.  Aftenposten gir størst ros til 27'52'', og beskriver det som STERKT MIDTPUNKT.

Det hele startet med klassisk ballett og kvinner på tå i nydelige strutteskjørt.  Komponist av Symfoni i C er Georges Bizet og koreograf er George Balanchine.  

Balletten besto av fire akter, og det var nydelig og beroligende musikk og usedvanlig vakker dans.  Vi likte dette svært godt, men så er vi også litt gammeldagse....




Etter første pause kom noe helt annet.  Stykket het 27'52'', komponist var Dirk Haubrich (basert på musikk av Gustav Mahler) og  koreograf var tsjekkiske Jiri Kylian.  Vi har sett balletter av Kylian tidligere, og denne føyde seg inn i rekken av usedvanlige prestasjoner.

På bildet nedenfor er Christine Thomassen og Aarne Kristian Ruutus i en naken duett, og det var denne Aftenposten var spesielt imponert over.  Det var vi også.



Tilslutt fikk vi oppleve Vårofferet med musikk av Igor Stravinsky og koreografi av Glen Tetley.  Her var det maskulint så det holdt, og kostymet var en liten gullboxer.  Det var voldsom musikk og dans med japanske Gakuro Matsui i sentrum.  Enestående prestasjoner!


Operaen var fullsatt, som vanlig.  Nok en flott kveld i Norges nye stolthet.   Og ballett blir bare mer og mer interessant jo mer man opplever av det.

Stor takk til Dalia som tok initiativ til denne forestillingen også.  Hun er min beste veileder i kultur.  Og om noen uker skal vi på opera igjen.   Vi er heldige!

torsdag 8. november 2012

Carmina burana



... er et mesterverk av den tyske komponisten og musikkpedagogen Carl Orff.  Som komponist er han mest kjent for "Carmina burana", og som pedagog er han kjent for å ha innført blokkfløyte i musikkundervisningen i skolen.

Min gode venninne Dalia hadde invitert til denne flotte konserten i Konserthuset i går kveld.  Her var Filharmonien, Oslo Filharmoniske kor, Sølvguttene og vokalistsolistene Mari Eriksmoen (sopran), Gert Henning-Jensen (tenor) og Johannes Weisser (baryton). Dirigent var franskmannen Marc Soustrot.



Selv om jeg ikke kjente musikken på forhånd, kjente jeg den allikevel da jeg fikk høre den.   Dette var storslagent, variert og kjempeflott.  Mari Eriksmoen sang meget vakkert.

Det var stående og begeistret applaus.  Veldig moro!


Nok en flott kulturell opplevelse sammen med Dalia.  Vi spiste italiensk middag på San Lorenzo før konserten og en liten tapas på San Leandro etter konserten.  En lys aften i en mørk årstid.

onsdag 7. november 2012

Uskyld


Janne møter William som hun var kjæreste med som ung og forlater sin samboer for å tilbringe sommeren med ham.

Senere på høsten, langt inne i urskogen, finner en kanopadler ved en tilfeldighet Janne igjen. Hun er svært medtatt, og sammen med henne ligger to døde menn.  USKYLD er historien om disse tre, om hvem de var og hva de lengtet etter.


Janne spilles av Maria Bonnevie, William av Kristoffer Joner og Ruud av David Denick. Dette er en film med få ord, men desto flere talende bilder av mennesker, miljøer og natur.  Det store spørsmålet er:  Var Janne et offer eller en morder!

En merkelig og trist film som tar opp mange temaer.  Og ja,  det finnes nok slike miljøer.

Filmen har fått gode kritikker og er absolutt severdig.  



tirsdag 6. november 2012

DgS møte hos Telenor





Mandag kveld (5. november) var det nytt møte i Det grønne Selskab, og denne kvelden var vi invitert til Telenor på Fornebu.

Tema for kvelden var "Muligheter og utfordringer ved å drive business i vekstmarkeder".


Vi var så heldige å ha Jon Fredrik Baksaas som foredragsholder, og han gjennomgikk litt av Telenors historie fra Televerkets dager og frem til den betydelige bedriften Telenor er idag med millioner av abonnenter. Mye av satsingen fremover blir i Asia, og  Baksaas kom inn på utfordringene selskapet har og har hatt både i  Russland, Bangladesh og India. I tillegg  opplyste han at de fortsetter i India, og dette kunne vi også lese om i dagspressen idag.

Det var et meget interessant foredrag, og oppmøtet fra DgS var bra denne kvelden.

Etter foredraget var det  sosialt samvær med god mat.

søndag 4. november 2012

Øystein 70 år


Øystein fylte 70 år, og inviterte til intim familiemiddag i Skien.  Det ble servert nydelig viltmiddag med tilbehør og multekrem - nam, nam!!

Vi koste oss, og skravla gikk lett ut i de små timer.   Her er Reidun, Øystein, Karin, Arne, Kristin og Arild.



Takk for hyggelig selskap!

torsdag 1. november 2012

Czardasfyrstinnen


Oslo Operafestival arrangeres årlig under mottoet "Opera til folket".   I løpet av festivalen er det operamusikk på stasjoner, trikker, kafeer, hoteller og teater.  I går tok jeg med meg en av folket (herr Berntsen) til den folkelige forestillingen "Czardasfyrstinnen" i Folketeateret.

"Czardasfyrstinnen" er en operette av Emmerich Kalman med enkel og kjent musikk og en festlig historie.  Mest kjent av de medvirkende var Elizabeth Norberg-Schulz og Knut Skram, og det var først da de entret scenen i andre akt at det tok av.  Ikke bare sang de bra, deres roller som mor og far til en tulling av en sønn som samtidig var forlovet med to damer, ble også meget humoristisk fremstilt.

Elizabeth Norberg-Schulz er også kunstnerisk leder og Oslo Operafestivals høye beskytter. 




Universitetets Symfoniorkester spilte, Skala Operakor sang og dansere fra Musikkteaterskolen sto for ballettinnslagene.  Etter litt svake prestasjoner i første akt, tok det seg opp både for sangere og dansere i andre akt.  Kjetil Støa som Edwin, Mariann Fjeld Olsen som Sylva og Julia Gusek som Stasi sang alle bra.


Dette var en koselig vitamininnsprøyting en mørk høstkveld, og vi nynnet på den deilige musikken hele veien hjem.

Men jammen er det forskjell på en slik enkel forestilling i Oslo og det man hører på de store internasjonale scener.  Vi er nok blitt kresne.

tirsdag 30. oktober 2012

De andre


... er en dokumentarfilm av Margreth Olin som omhandler enslige mindreårige asylsøkere og deres vilkår i Norge.

I 2009 innførte den norske regjeringen flere nye tiltak for å begrense innvandring.  Et av tiltakene var at enslige mindreårige som har fått avslag (vurdert til ikke å ha beskyttelsesbehov) kan få midlertidig opphold frem til fylte 18 år.  Ved fylte 18 år er man myndig i Norge og behandles således som voksen.  Barn med midlertidig opphold skal derfor returnere til hjemlandet ved fylte 18 år.

I Norge er det barnevernet som tar hånd om barn uten omsorgspersoner, men dette gjelder ikke enslige mindreårige asylsøkere.  Disse plasseres i mottak.

Margreth Olin har fulgt 20 mindreårige asylsøkere med midlertidig opphold som bor på Salhus Asylmottak.  Dette er sterk kost, og man sitter med klumpen i halsen hele tiden.  Å se ulykkelige barn som har opplevd å se hele familien sin drept er sterkt. Og i Norge opplever de at ingen vil ha dem....

På bildet ser vi Hussein fra Afghanistan på Haukeland Sykehus hvor han ble innlagt på lukket psykiatrisk avdeling, sterkt deprimert og lammet fra livet.  Hans eneste trøst i livet er broren Hassan som også bor på asylmottaket.  Hele familien i Afghanistan ble drept, og Hussein ble også selv sterkt skadet.  Broren Hassan sier at han alltid vil passe på Hussein, og det er rørende å se kjærligheten og fellesskapet mellom brødrene.



Jeg skal ikke gå inn i enkeltsakene her, men konstaterer at jo mer jeg lærer om disse sakene, jo mindre sikker blir jeg på enkle løsninger.   Ingen historie er lik, og det er umulig å vite og forstå hele sannheten og hva som er rett og galt i disse historiene.   Men at det er synd på disse unge menneskene uten fremtidshåp, det er i hvertfall helt sikkert.

Selv kjenner jeg flere unge gutter fra Afghanistan som kom hit som mindreårige, og de er verdens søteste og hyggeligste gutter.   Men det er en lang vei å gå i det norske samfunnet når man starter på grunnskole ved 18 års alder.

Til slutt litt generelt om filmen.  Margreth Olins fremstilling er troverdig og sterk, men når hun starter og avslutter filmen med et bombet regjeringskvartal 22. juli, blir det litt søkt. Jeg syntes det skadet en ellers meget severdig film.

Jeg må tilføye at det var kun to personer i salen (Arild og meg).   Nordmenn vil vel heller se James Bond.......