KARIBIEN
Etter en litt humpete flytur fra New York, ankom vi San
Juan, Puerto Rico i øs pøs regnvær. Puerto
Rico tilhører USA faktisk, men er et eget land og ikke en av de 50
statene. Øya er spansktalende.
Vi hadde bestilt rom for en natt på en liten spansk ”inn”
med det klingende navnet ”At Wind in Chimes Inn”, og fikk et stort fint rom og
egen nøkkel til hoveddøren. Restauranten
var på søsterhotellet Acacia, og nøkkelen vår passet til inngangen der
også. Innerst i dette hotellet lå en
liten, men svært romantisk restaurant hvor vi bestilte Filet Mignon som smakte
fortreffelig. Tilbake på vårt eget
hotell fant vi en utebar i hagen innimellom rommene og frodig vegetasjon, så vi
avsluttet vår første kveld i Karibien der i den varme og ganske fuktige kvelden. Riktig stemningsfullt.
 |
| At Wind in Chimes |
Neste dag var vi klare for ombordstigning på ”Jewel of the
Seas” som skulle være vårt hjem de neste syv dagene.
St. Thomas
.. var første anløpshavn. Øya tilhører US Virgin Islands, og
hovedstaden har det vakre navnet Charlotte Amalie. I følge skipets cruise
manager (fra Australia) er stedet kjent som et fantastisk shoppingparadis, og
diamantbutikkene lå i lange rekker. Men
hva skal vi med dem? Vi har da ikke
reist hit for å kjøpe diamanter.
Charlotte Amalie har vært ”duty-free” fra 1764 da øya var en dansk
koloni basert på sukkerproduksjon. Alt
vi kjøpte i dette shoppingmekka var to capser og juletrepynt……
På kvelden var det kapteinens
velkomstmottakelse med dressing code formal,
så vi fant frem stasen og gjorde oss klare.
Også her er kapteinen norsk, Thore fra Nord-Norge, og vi ble vakkert
fotografert sammen med Thore. Litt
”kleint” synes nå jeg, men pytt, pytt…
Thore var hyggelig han. Deretter
presenterte han sine offiserer, og kunne samtidig opplyse av det var passasjerer
fra over 40 land om bord og mannskap fra over 60 land. Et lite FN, sa han, bare
med den forskjellen at her arbeider alle nasjonene meget godt sammen…..
Kvelden ble avsluttet med ”From
West End to Broadway” med sang og dans fra tidenes mest kjente musicaler.
St. Kitts
.. and Nevis kjenner vi best som landet som alltid har kun en
deltaker i vinter OL, men hva denne deltakeren bedriver for slags vintersport
er vanskelig å forstå når man ser denne karibiske perlen badet i sol.
Vi er på St. Kitts, den største
av de to øyene med en befolkning på 50.000.
På Nevis bor det 15.000.
Hovedstaden heter Basseterre, og det var her vi la til i de tidlige
morgentimer mens vi nøt frokosten på vår private balkong. Landet var tidligere en britisk koloni, men er
nå en selvstendig nasjon med eget medlemskap i FN. Både franskmenn og engelskmenn har satt sine
spor her, og ikke minst slavene fra Afrika som ble brakt hit for å arbeide på
sukkerplantasjene. Dette har vi lest om
i bøker, sist i ”Øya under havet” av Isabel Allende. Fryktelige greier.
St. Kitts er frodig og grønn med
flotte sandstrender, høye fjell, meget fargerike hus, gamle herskapshus fra
sukkerplantasjene, nedlagte sukkerfabrikker og bitte små hus som slavene bygget
da slaveriet ble avskaffet i 1838.
Vi har vært på en rundtur på øya,
og har fått et lite innblikk i landets historie og kultur. Selv om landet bare er en liten prikk på
kartet, har det internasjonale flyvninger direkte til London, Miami, Atlanta,
New York og Toronto. Sukkerproduksjonen er forsvunnet, og moderne turisme er
nok landets viktigste næringsvei nå. I
dag lå det to store cruiseskip i Basseterre, men havnen er bygget til å kunne ta
imot seks cruiseskip samtidig.
Vel tilbake på ”Jewel of the
Seas” var det lunsj, og vi kastet oss over buffeten. Et par ord om den forresten. Vi synes buffeten på Norwegian Cruise Line var
bedre og mer delikat. Her er det mest
mat til den amerikanske gane, pasta, hamburger, kaker i lange baner (kun melon
som frukt på dessertbuffeten) og lite salater.
Men en ting er bedre enn Norwegian, og det er plassen. Selv om båten er full, er det alltid mer enn
nok med ledige bord til lunsj. Det er
også en roligere atmosfære generelt og ikke fullt så mye ”hold i gang”.
På kvelden var vi invitert til
mottakelse for ”Crown & Anchor Members” sammen med 924 andre medlemmer. Her
vanket det fargerike drinker og humoristisk tale fra kaptein Thore. Han kunne fortelle at det nå var 7,5 mill
”Crown & Anchor Members”, altså 1,5 mill flere enn det var innbyggere i hans
land Norge. I salen var det en dame som
hadde 7.000 poeng og som fikk champagne og klem av kaptein Thore. Hun kunne fortelle at hun i begynnelsen (for
30 år siden….) reiste på kun ett
cruise i året da hun var enslig mor med to barn som hun hadde brakt gjennom
universitetet uten å ta opp lån. Nå var
hun pensjonert, og ut fra kroppsfasongen kunne det tyde på at det var langt
flere cruise pr. år…..
Ved middagen satt vi ved siden av
skipets hovedlege, en hyggelig mann fra Equador. Han fortalte at det var mye å gjøre på
klinikken, mest med de ansatte, og at de var to leger og tre sykepleiere i
helseteamet. Om bord var det 24-timers
vakter, men i går hadde han tydeligvis kvelden fri og kunne spise middag sammen
med sin forlovede.
 |
| Skipslegen fra Equador og hans forlovede |
St. Maarten
..var neste anløpshavn, også
dette en prikk som man skal lete etter på kartet. Øya er delt i to, den ene delen tilhører De
Nederlandske Antiller og har Philipsburg som hovedstad og den andre delen De
Franske Karibiske Øyer med Marigot som hovedby. Vi la til i Philipsburg sammen
med fire andre cruiseskip, så her var det folksomt. Det var ikke vanskelig å se Nederlands innflytelse
her med nederlandske navn på gater og Amstel og Heineken overalt.
Før cruiseturistene inntok øya
var den mest kjent for sin saltproduksjon, og nederlandske nybyggere ”høstet”
salt fra Great Salt Pond og sendte det til Europa. Som på de andre øyene, var det duty-free
overalt, men vi skal ikke ha diamanter, ikke rum eller parfyme heller….
Vi tok en taxi inn til bykjernen,
spaserte litt rundt, tok en Heineken og water-taxi tilbake. Frodig og fargerikt som de andre stedene vi
har besøkt.
Dominica
… er nok en tropisk perle i det
sydlige Karibien. Vi må innrømme at vi
ikke hadde hørt om denne øya tidligere, men det er kanskje ikke så rart. Øya er ikke av de store turistmagnetene i
Karibien, men tar regelmessig imot cruiseskip.
Den dagen vi var der, var det også et annet cruiseskip inne, og denne
turismen gir landet gode inntekter i tillegg til hovednæringen som er
bananproduksjon. Hovedstaden heter
Roseau og må vel betraktes som en landsby selv om guiden stolt viste frem
regjeringsbygningen og høyesterett.
Dominica har gjennom historien
vært fransk – britisk – fransk – britisk og fikk sin selvstendighet fra
Storbritannia i 1978, men er fortsatt en del av Commonwealth. Det bor 71.000 mennesker på Dominica, som
domineres av utrolig frodige regnskoger og høye fjell. Dominica er den øya med mest fjell i Karibien, og plutselig så regner
det….. i regnskogen. Regnskogen er fredet og deler er på UNESCO’s liste. Her vokser alt mulig – avocados, grapefrukt,
ingefær…. you name it…. så ingen behøver å sulte. Det så det da ikke ut som de gjorde heller,
for guiden vår hadde de tjukkeste lårene jeg noensinne har sett (på høyde med de feiteste amerikanerne).
Vi var med på en tur inn i
regnskogen til en foss og et basseng ”Emerald Pool” som vises frem med
stolthet. Synes du veiene er dårlige i
Norge, ta en tur til Dominica. Her
flommer elvene over når det kommer tropiske stormer og hurricanes, og det tar
tid å sette dem i stand igjen. Vi snirklet
oss på svingete og smale veier oppover og innover i regnskogen og så gikk vi et
stykke i disse trolske omgivelsene. Våre tanker gikk til Brasil og regnskogen
vi opplevde der.
Etterpå slappet vi av og badet på
en strand med mørk vulkansand – utrolig deilig.
Selv bloggeren, som ikke er noen badenymfe, elsket bading her. Nydelig varmt vann, og man kan ligge på
ryggen og kose seg i timesvis….
Også i kveld dukket den hyggelige
skipslegen fra Equador og hans forlovede opp ved nabobordet, og det ble både
konversasjon og bilder. Så ringte legens
telefon, og han måtte stikke ned på klinikken og ba oss underholde hans dame så
lenge. Det gjorde vi selvfølgelig med
glans.
Barbados
…. var siste øy på denne
rundturen og den mest kjente. Det var
hit husbonden ville da han foreslo en reise til Karibien. Nok en tidligere britisk koloni som ble
selvstendig i 1966, men har beholdt sin britiske ”flavour”. Bridgetown er hovedstaden og byen vi la inn
til. Her er moderne bygninger og gater
og masse shoppingmuligheter. Vi tok en
taxi til Boatyard, en beach club med spesialtibud til cruiseturister. Her var sanden hvit og vannet turkis og
krystallklart, så vi bare koste oss mens karibiske rytmer dundret fra høytaleranlegget
og vi nøt vår første rumpunsch som var inkludert i inngangsbilletten.
Ellers fordriver vi tiden mest
med lesing og spising (blir for lite trening), og kelnerne her synes vi spiser
så lite. Ikke så rart når de er mest
vant med amerikansk matkultur (ukultur).
I går satt det et amerikansk par ved nabobordet, og herren spiste 3
forretter, fruen bare 2, men så spiste fruen 2 hovedretter og begge spiste 2
desserter. Er det rart at de blir
feite? Ikke kan de spise heller. De skjærer opp og legger fra seg kniven, og
så måker de i seg maten med gaffelen akkurat som småbarn.
I dag er det ”relaxing day at
sea” og i morgen tidlig er vi tilbake i San Juan der vi startet. Derfra går turen videre til Punta Cana i Den
Dominikanske Republikk og nye eventyr.
.jpg)
