Kyoto

Så er vi kommet til Kyoto - Japans hovedstad og keiserby fra 764 til 1968 som er full av templer, palass, tehus og hager. Kyoto er fortsatt Japans kulturelle hovedstad, og 60 % av kulturskattene befinner seg her. 

Byen ble vurdert som et mål for atombomben under 2. verdenskrig, men USA valgte Nagasaki i stedet og alt det gamle fine i Kyoto ble bevart. 

Om høsten lyssettes de vakre parkene og templene, og turistene strømmer til byen,- slik også med fire norske globetrottere.

Vi benyttet tiden i Kyoto til å beskue templer og hager både i dagslys og flomlys.  Selv litt regnvær kunne ikke legge demper på disse opplevelsene.

Det var veldig moro å komme tilbake til Kyoto etter 42 år.  Jeg husket ikke mye, men gullpaviljongen var mye flottere i dag enn jeg husket.  Her er noen smakebiter.

Chion-In Temple i flomlys

Parken ved Chion-In Temple i vakkert flom- og månelys

Bryllup i Kyoto

To-Ji Temple i dagslys (eneste 5. etasjes pagode)

To-Ji Temple i flomlys

Kirsebærtrær i høstfarger

Rokuon-Ji Temple (The Golden Pavilion)

Vakker park i flomlys

Mer Rokuon-Ji Temple

To lystige gratier med To-Ji Temple

Vi bodde meget sentralt  på Hotel Grand Bach http://www.grandbach.com/kyoto/en/ som gjerne anbefales selv om frokosten var litt spesiell.... vi var jo i Japan.

Breakfast Western style....

Fra Kyoto fortsatte ferden med Shinkansen til Tokyo, og vi var så heldige å få noen glimt at Japans hellige fjell Mt. Fuji.  

Mt. Fuji sett fra Shinkansen

Hiroshima

Fra terminalen i Fukuoka i Japan tok vi buss til jernbanestasjonen Hakata.  Fukuoka er Japans 6. største by og en stor havneby og et trafikknutepunkt i det sørlige Japan.  Det fikk vi raskt merke da vi gikk av bussen ved jernbanestasjonen - makan til mylder av små pilende mennesker i alle retninger.....

Vi holdt hodet kaldt og kikket etter disken hvor vi skulle veksle våre midlertidlige Railpass inn i gyldige Railpass.  Vi hadde fått en brosjyre med kart tilsendt sammen med våre midlertidige Railpass, så vi fant det ganske raskt.  Her ble vi behandlet av effektive og profesjonelle medarbeidere, og etter få minutter sto vi med hvert vårt gyldige Railpass + plassbillett på første tog til Hiroshima. Alt gikk etter planen, og etter en togtur på litt over en time ankom vi Hiroshima.  Vi tok en taxi til vårt hotell som lå i gangavstand til alle historiske severdigheter. http://www.gardenhotels.co.jp/eng/hiroshima/ Dette var nok dagen med de største logistiske utfordringene.  

Vi har fått Railpass yeah......

Jeg må si noen ord om taxiene i Hiroshima.  Alle bilene var sorte og like, alle sjåførene hadde uniformer og flotte skyggeluer og hvite hansker og inne i bilene var det varetrekk på setene i blonde. Veldig stilig.

Gemalen i blondetaxi

Formålet med besøket i Hiroshima var selvfølgelig å besøke minnestedene etter atombombespregningen 06. august 1945 kl. 08:15 om morgenen.  Dette var verdens og USA's første atombombe, og tre dager senere sprengte USA også en bombe over Nagasaki.  Dermed var den bitre krigen mellom Japan og USA slutt.  

Det var sol og vakkert vær da vi spaserte til Hiroshima Memorial - en stor flott park med Peace Memorial Museum og flere minnesmerker.   På andre siden av elven er Atomic Bomb Dome, som i utgangspunktet ikke var noen dome, men en utstillingshall. Dette var det eneste huset som sto igjen etter bombingen, og man besluttet å bevare det som et minnested.  Grunnen til at det ble igjen noen rester av dette huset var at bomben ble sluppet rett over og at atomstrålene strålte utover i alle retninger. Hele området er selvfølgelig på UNESCO's World Heritage List.

Vi besøkte også Hiroshima Castle, et tradisjonelt japansk "castle" bygget i 1590 men fullstendig ødelagt av bomben.  Det ble gjenoppbygget i 1958, og er i dag et museum om Hiroshims historie før 2. verdenskrig.

Dagen i Hiroshima var et nytt høydepunkt på reisen - også dette et trist et.  

Det er veldig interessant å vandre i historiens fotspor.  Nå har vi besøkt Pearl Harbour hvor Japan angrep 07. desember 1941,- noe som bidro til at USA ble trukket inn i 2. verdenskrig, og Hiroshima hvor USA slapp den fatale atombomben 06. august 1945 og fikk en slutt på denne forferdelige krigen.

President Obama hadde vært i Hiroshima kort tid før oss og holdt en flott tale, men han ba ikke om unskyldning. Nå har den japanske statsministeren vært på Pearl Harbour, og han har heller ikke bedt om unskyldning.  Nå hører dette historien til.

Hiroshima Peace Memorial

Japanske barn kledd i kimono

I ærbødighet - et rørende øyeblikk

Atomic Bomb Dome i bakgrunnen

Atomic Bomb Dome

Hiroshima Castle

VI traff noen samuraier

Pease Memorial Museum

President Obama hadde nettopp vært her 

I dag er Hiroshima en flott og gullende ren by med brede gater, fine parker og ny bebyggelse.  Her er det ikke lov å slippe sigarettstumper eller annet søppel på gaten. Det fikk man klar beskjed om!!!

Røyking og forsøpling er strengt forbudt

Ivar tester japansk mat

Noen ord tilslutt om tog i Japan - det er en fryd og en glede. Hurtigtogene Shinkansen går i over 300 km/t og med en presisjon som må oppleves.  Her er det markert på perrongen hvor hver vogn stopper, så det er bare å stille opp i en pen rekke og gå raskt på. Toget holder ruten på sekundet.  Må også nevne konduktørene og de som trillet salgsvognene på toget.  De bukket da de kom inn i vognen og snudde seg og bukket da de gikk ut av vognen.  Helt spesielt å observere for uhøflige nordmenn.....

"Gjengen" venter på toget 

Shinkansen

Her stopper vogn nr. 10 på gul linje og nr. 6 på grønn linje - tydelig markert

Takk for oss Hiroshima.  Det var en opplevelse!!!

Busan

Etter fem dager i Seoul, var vi klare for nye eventyr.  Vi hadde bestilt togbilletter hjemmefra, og det var bare å henvende seg i luken på stasjonen for å få originalene skrevet ut. Gå inn på http://info.korail.com/mbs/english/index.jsp  og du finner alt du trenger.

Mens toget suste i over 300 km/t tvers gjennom Sør-Korea, tikket de første nyhetene om Trumps seier i det amerikanske presidentvalget inn.  Litt overrasket ble vi, men langt fra sjokkert. Amerikanere er amerikanere.....  

Målet for togturen var Busan, Sør-Koreas nest største by som ligger helt i sør.  Byen har 3,6 millioner innbyggere og er Sør-Koreas største og verdens femte travleste havn.  Byen består av en gammel del og fantastiske nye områder med flotte hoteller, kjøpesenter, casinoer, broer og flotte sandstrender.  Vi bodde i "gamlebyen", og nå følte vi virkelig at vi var i Korea. Her var det smale gater, kun koreanske bokstaver, kun koreansk mat og kun koreansk språk - til og med på hotellet (Busan Business Hotel) var engelskkunnskapene svært begrensede.  Det er fantastisk hvor langt man kommer med litt peking og godt humør og utrolig hjelpsomme koreanere.

Vi kastet oss raskt ut i t-banen her også, og det var helt greit.  Målet første kvelden var den flott opplyste Gwangandaegyo Bridge. Broen er 7,4 km lang, strekker seg fra Namcheon-dong til Centrum City og er den lengste broen over vann i Korea. Et vakkert syn.

Gwangandaegyo Bridge

Billettkjøp på t-banen i Busan

For å få mest mulig ut av vårt korte opphold valgte vi en "hop on - hop off" tur som tok oss rundt store deler av byen.   Busan er en flott og litt voldsom by med svære havneområder med containere så langt øyet kan se, motorveibroer i flere høyder og skyskrapere i alle størrelser.   

Vi valgte å gjøre et stopp på United Nations Memorial Cementary Korea.  Dette er den eneste FN-gravlunden i verden og et hellig sted for koreanerne og en hyllest til utlendinger som falt i Korea-krigen.  623 nordmenn tjenestegjorde i Korea-krigen og 3 falt.  En av dem, 2.maskinisten Reidar Georg Tveit er den eneste nordmann (av 2.300 utlendinger) som hviler på denne ærverdige gravlunden.

Her vandret vi rundt ganske lenge, og vi så også at det var et slags arrangement som pågikk i forbindelse med "Memorial Day".  

UN Memorial Cementary Korea

Takk til Norge

http://www.nettavisen.no/nyheter/3289039.html

Her hviler Reidar Georg Tveit

Reidar Georg Tveit, Norway

Et arrangement 

I et lite hus hang det bilder av statsledere og kjendiser som hadde besøkt stedet, og her fant vi bilde av Haakon og Mette-Marit.  Ikke visste vi at de hadde vært på besøk her.  Her traff vi også en pensjonert professor som jobbet som frivillig, og han delte mer enn gjerne sine store kunnskaper med oss.

Haakon og Mette-Marit på UN Memorial Cementary Korea

En koreansk professor og tre norske turister

Vi så masse flott i Busan og skulle  gjerne ha sett mer. Vi avsluttet oppholdet i Korea slik vi startet -  med et ekte koreansk grillmåltid.  

Dagen etter tok vi taxi til terminalen og hurtigbåt til Fukuoka i Japan.  En svært så blid taxisjåfør forsto ikke ett ord engelsk, men alle var like blide og vi kom dit vi skulle.  

Båtturen over tok ca. 3 timer og var svært behagelig.  Det er flere selskaper som trafikkerer denne strektningen, og vi valgte JR Kyushu Jet Ferry http://www.jrbeetle.co.jp/internet/english/  Vi hadde bestilt plassbilletter med vindusplass, og dette var som å kjøre buss på sjøen.

I Japan ventet nye opplevelser og utfordringer, men det kommer senere.

Busan by night

Koreansk grillmåltid

Hva skal man med språk når man har fingre? 

Hurtigbåt fra Busan til Fukuoka

DMZ Nord-Korea

For å forstå noe av situasjonen i Korea, så må man faktisk ha vært ved grenselinjen DMZ (demilitariserte sonen).  Det forstår vi nå.  For egen del må jeg si at dette var reisens høydepunkt selv om det var et svært trist et.   

Koreakrigen fra 1950 til 1953 pågår faktisk fortsatt, og grensen mellom Nord-Korea og Sør-Korea er en demilitarisert sone under FN-kommando.  Det var 27. juli 1953 at en våpenhvile trådte i kraft, men teknisk sett pågår krigen fremdeles da det aldri er inngått noen endelig fredsavtale.

Denne håpløse situasjonen for det koreanske folk skriver seg tilbake til 2. verdenskrig da Japan okkuperte Korea.  Etter Japans nederlag i 1945, besluttet krigens seierherrer at Korea skulle deles i to okkupasjonssoner langs 38. breddegrad.  Sovjetiske styrker rykket inn i den nordre delen og amerikanserne okkuperte den sørlige.

Den vanskelige etterkrigstiden med stadig større politisk spenning (Sovjetisk ideologi i nord og Amerikansk i sør) gjorde ikke situasjonen lett for det delte folket.  Så 20. juni 1950 invaderte Kord-Korea Sør-Korea som ble tatt helt "på sengen".  Kun byen Busan helt sør i landet var igjen under Sør-Koreansk kommando da FN grep inn og et motangrep ble satt i gang.  Nå var det Nord-Korea som raskt ble tvunget helt tilbake til den kinesiske grensen.

Etter ufattelige lidelser, store tap og masse diplomati, ble endelig våpenhvilen undertegnet 27. juli 1953 og DMZ (demilitarisert sone) langs 38. breddegrad i FN regi og bevoktet av deltakerne fra krigen ble etablert.  Slik er det fortsatt i dag selv om det gjennom årene har vært gjort mange forsøk på "normalisering".  14 land deltar i FN-styrken på grensen, blant dem Norge.

Vi hadde meldt oss på tur hit hjemmefra og sendt inn kopi av pass.  Vi ble godkjent for deltakelse, men fikk beskjed om at hvis det var uoverensstemmelse mellom det vi hadde sendt inn og passet vi fremviste ved ankomst, så ville vi bli nektet tur. Vi hadde selvsagt alt i orden!

Sammen med en avhoppper fra Nord-Korea og turister fra mange andre land gikk vi ombord i bussen som skulle ta oss mot denne forhatte og berømte grensen.  Allerede kort tid etter at vi hadde forlatt sentrale Seoul så vi vakttårn langs elven, og første stopp var på et informasjonssenter ved grenseelven (Sør-Korea selvfølgelig), og her fikk vi en første "briefing" og muligheter til å titte i kikkert over elven.

Neste stopp var "Bridge of no Return".  Broen ble benyttet til fangeutveksling etter krigen i 1953 og bærer navnet fordi fanger som krysset grensen (broen) aldri ville få mulighet til å vende tilbake.  Siste gang broen ble benyttet var i 1968.

Snart passerte vi den første passkontrollen, og nå begynte det virkelig å bli spennende.  Vi var inne i DMZ og snart ble vi overført til FNs kommando.  Vi måtte bytte til en FN-buss, og en staut amerikansk FN-soldat tok ansvaret for oss.  Ny passkontroll selvfølgelig, meget nøyaktig og sjekket mot en liste han hadde.  Deretter ble vi kjørt til FN's informasjonssenter hvor vi fikk en ny "briefing" om historien og hvordan vi skulle forholde oss.  Dette ble mer spesielt enn vi hadde forestilt oss på forhånd.

Nord-Korea er på andre siden av elven

Bridge of no Return

Ved Bridge of no Return

Gruppen under FN-kontroll, vår "sjef" til høyre

Våpenhvilken 27. juli 1953

14 land deltar i FN-delegasjonen her 

Så var vi klare for turens høydepunkt - transport helt inn til grensen mot Nord-Korea.  En utrolig og merkelig opplevelse å se at dette var akkurat slik vi hadde sett på TV så mange ganger.  Sør-Koreanske soldater sto stille som statuer i sine karaktristiske uniformer med korte bukseben, og mot oss så vi soldater fra Nord-Korea med brune uniformer og svære uniformsluer.

Grensen mellom de to land går tvers gjennom bordet i Konferanserommet vi fikk komme inn i, og vi var faktisk inne på Nord-Koreansk område.  Bildene nedenfor forteller historien, så her trengs ingen ytterligere forklaringer.

Noen var litt engstelige, men jeg opplevde dette mer spesielt enn farlig.  Men den intense spenningen var ikke vanskelig å føle......   Tenk at de kan ha det slik 63 år etter våpenhvilen......  Trist!!!

DMZ (demilitariserte sone) mot Nord-Korea

DMZ (demilitariserte sone) mot Nord-Kora

Inne i Nord-Korea med en soldat fra Sør-Korea i bakgrunnen

Grenselinjen mellom Nord-Korea og Sør-Kora

Vaktsoldat fra Sør-Korea

Vår "sjef" - en FN-soldat fra USA

Jeg kunne skriver mye mer om historien og opplevelsene her, men henviser gjerne til boken "Nord-Korea - Ni år på flukt fra helvete" skrevet av flyktningen Eunsun Kim.  I dag er hun 26 år gammel og student i Seoul, men hennes opplevelser i Nord-Korea og flukten er rystende lesing.  

Vi hadde en avhopper med på turen som svarte på spørsmål, men hun var ikke med inn til grensen.  Det var for farlig.

Dette var kanskje den mest spesielle opplevelsen vi noen gang har hatt på våre reiser.  Må vel si at vi var litt "slått ut" etterpå.....

Hvis du planlegger en tur hit, så må du bestille på forhånd, senest 2 dager før turen, http://panmunjomtour.com   Dette funger supert, som alt i Sør-Korea.