Ironman

IRONMAN består av 3,8 km svømming i havet, 180 km sykling og 42 km (maraton) løping sammenhengende.  På lørdag gjennomførte Alexander Ironman Kalmar i Sverige. Svømmingen startet kl. 07:00 på morgenen i et nokså opprørt hav, og Alexander kom i mål som IRONMAN 12 timer senere.  

STOOOOR GRATULASJON 

fra support teamet bestående av Margrethe, Marius, Arild og Karin.

Swim

Bike

Run

Ironman

Nordåsen

Vi våknet til en vakker sommerdag, sjekket www.skiforeningen.no og fant en sykkeltur i Nordåsen som vi aldri hadde tatt før.  Med matpakke og termos i en liten sekk satte vi kursen mot Maura i Nannestad.  Her parkerte vi og startet syklingen oppover og oppover mot skistadion i Nordåsen.  Her var det sommerstille nå, men noen joggere og syklister, samt kuer og sauer (og en snok og to ihjelkjørte hoggorm) så vi.  

Vi fortsatte oppover og oppover igjen, og neste sjekkpunkt var Grustaket (vi så ikke noe grus vi....) og deretter satte vi kursen innover mot Dalstjern og videre mot Kjønstadsætra. Nå var det bratt og mye stein, så vi måtte leie syklene - nederlag.....  Det var også 300 meter i skiløypetrase før vi kom ut på fin skogsvei igjen og vi fikk øye på Honsjøen.  Vi gjorde et par fotostopp og rastet ved Honsjøhytta.

Derfra gikk det nedover og nedover igjen helt til Maura.  Turen var på tilsammen 25 km, akkurat passe for oss i dag.  

Ved Honsjøen

Arild ved Honsjøen

Ved utløpet av Honsjøen og starten på elven Hona

Flere toppturer

Det har blitt mange fjellturer i sommer, og det er ikke slutt enda.  Vi har vært noen dager på Chateau Magnifique igjen, og benyttet dagene til to nye "Ti på topp".  Første turen gikk til Renåfjellet som vi kjenner godt, og det er en enkel tur på ca. 6 km t/r.  Grunnen til at den nevnes her er de flotte bildene som bloggeren og ektemannen tok av hverandre på toppen.  Nydelig vær og tur!

På Renåfjellet

På Renåfjellet

Søndag bar det ut på ny tur i nytt område.  Vi kjørte inn til Misterdalen - en nydelig gammel seter ved den brusende Mistra.  Her inne bor det virkelige fjellfolket med propan og solcellepanel.  Her hadde vi to muligheter for "Ti på topp"-turer - Øversjøen 749 m.o.h. eller Tissvola 1198 m.o.h.  Vi valgte å gå til Øversjøen, som er en tur halvt rundt Tissvola.  Frem og tilbake ble det ca. 9 km med en del opp fra Misterdalen og ned igjen til sjøen. Ved sjøen var det riktig idyllisk med muligheter for både bading, fiske og kos.  Vi nøyde oss med kosen og utsikten til de majestetiske omgivelsene.  Veldig hyggelig tur en deilig sommerdag uten de alt for store anstrengelsene.   

Ved Øvresjøen

RECITO høsten 2015

Onsdag 25. november 2015 hos Hilde

Det var en svært spesiell bok vi drøftet denne gang - "Ensomheten i Lydia Ernemanns liv" av Rune Christiansen.  

Lydia vokste opp som eneste barn på et småbruk nord i Jämtland med svært spesielle foreldre.  Hun utdannet seg til veterinær og flyttet til Skåne og senere til et lite tettsted i Norge.  Vi følger hennes voksne liv som veterinær på landsbygda i Norge  og hennes tilsynelatende enkle tilværelse.  Hun har liten kontakt med foreldrene, og enda mindre blir det med faren etter at moren dør.

Dette var en bemerkelsesverdig bok som alle hadde lest med stor interesse.  Alle kjente seg igjen i den hverdagslige historien som i utgangspunktet var enkel, men kanskje ikke så enkel allikevel.... Hva skulte seg egentlig mellom linjene?  Hva var det vi aldri fikk vite? 

Glimrende språk og lettleselig,- så ha da også Rune Christiansen fått BRAGE-prisen for denne boken. Les den gjerne.

Torsdag 22. oktober 2015 hos Karin

Nok en klassiker ble drøftet- "Drep ikke en sangfugl" av Harper Lee.  Boken kom ut første gang i 1961 og ble en bestselger over natten. Den har vært Harper Lees eneste bok inntil det i 2014 dukket opp et manuskript fra 1955.  Det viste seg at "Drep ikke en sangfugl" egentlig var Harper Lees andre bok og at den "nye" "Sett ut en vaktpost" egentlig var hennes første.  På denne måten ble klassikeren "Drep ikke en sangfugl" aktuell igjen og pensum for RECITO.

Handlingen utspilles i en liten sørstatsby i 1930-årene da den hvite advokaten Atticus Finch stilte som forsvarer for en sort mann som ble anklaget for voldtekt på en hvit kvinne. Mannen ble uskyldig dømt selvfølgelig......

Handlingen, familielivet til Finch og samfunnet rundt skildres gjennom barnas øyne og spesielt den lille guttejenta Scout.   

En interessant og tankevekkende bok, men langt fra overraskende.  Vi ser fortsatt at det utøves rasistisk vold i USA (og andre land) og gremmes over politiet som raskt skyter sorte ungdommer.

Interessant bok syntes alle som hadde lest den.  Kanskje bør vi lese "Sett ut en vaktpost" også.  Den omtales som en litterær verdenssensasjon.

Tirsdag 01. september 2015 hos Alice

Vi holder oss fortsatt til klassikere som er noen år gamle - John Steinbecks gjennombruddsroman "Dagdrivergjengen" denne gang.  Boken kom ut i 1935 og ble en av de største boksuksesser Amerika har opplevd.  Den ble filmet i 1942 med Spencer Tracey i hovedrollen.

I boken møter vi den hjulbente vagabonden Danny og hans amoralske venner blant Montereys "paisanos" (de som drikker dram av syltetøyglass.  Danny arver to gamle rønner og etterhvert flytter det inn venner (og hunder) av ymse slag.  De er late, ikke helt ærlige og tar det ikke så møye med sannheten; de er slu, men på samme tid naive og trofaste, kvinnekjære - og lykkelige.  Deres utrolige oppfinnsomhet når det gjelder å skaffe seg det daglige brød - ikke minst den daglige vin - og deres mange selsomme bedrifter er skildret med humor, menneskelighet og en uimotståelig sjarm.

Dagdrivergjengen blir stående i minnet som levende bevis på at lykken har sitt utspring i livskunst, og ikke i gods og gull.

Dette var en humoristisk bok som de fleste hadde lest med smil om munnen bortsett fra en som ikke hadde fått noe ut av den.

Vi fikk samtidig oppdatert oss på John Steinbeck og hans forfatterskap og lærte at han har fått både Nobelprisen og Haakon VIIs frihetskors.  Den siste utmerkelsen fikk han for boken "Natt uten måne" hvor han skriver om den norske motstandskampen under krigen.

Les gjerne denne og flere av Steinbecks legendariske romaner

Onsdag 05. august 2015 hos Elna

Denne eksklusive lesegruppe startet høsten tidlig i år.  Det må vi, for i oktober og november befinner vi pensjonister oss på andre og varmere breddegrader, så da blir det pause.

I dag drøftet vi en skikkelig klassiker - nemlig "På gjengrodde stier" av Knut Hamsun.  Vi hadde alle lest denne tidligere, men det var interessant å lese den pånytt og ikke minst, diskutere den med de andre i gruppen.  Hilde, som har hovedfag i norsk og Hamsun som spesialitet, hadde forberedt seg ekstra godt ved også å lese den store Hamsun-biografien.  

Det store spørsmålet er?  Var Hamsun en gammel tusseladd som ikke forsto hvorfor han ble stilt for retten etter krigen?  Eller var han en beregnende nazist som utmerket godt visste hva han gjorde?

Svaret vi kom frem til er nok at hans meninger og støtte til nazistene neppe var så uskyldig som han selv fremstiller det i "På gjengrodde stier".  

Vi hadde en fin samtale om Hamsun, hans liv og andre bøker, samt rettsprosessen etter krigen.  Alle hadde lest seg opp på Hamsuns liv ved siden av den obligatoriske boken, så dette er damer som tar livslang læring alvorlig.  Flott møte.

Hos Berit i Hallingdal

Ungdommene valgte hjemreise via Aurland, Lærdal og Hemsedal med pitstopp hos Margrethes bror i Hemsedal, mens vi valgte Hallingdal og besøk hos Berit i Vats.  Berit hadde gitt oss kjøreinstruksjoner om å ta veien opp fra Hol og over fjellet til Vats. Det var et godt råd, for her var det flott med snødekte fjell i alle retninger - Hallingskarvet, Lærdalsfjellene, Skarveheimen - og store flotte vann.  Mange lekre hytter å se også. Berit bor øverst i Vats, og hun kjører vanligvis opp fra Ål (ca. 2 mil) og der er et fin asfalt hele veien.

Berit er en gammel bekjent fra tiden på Eidsvoll Landsgymnas for 50 år siden.  Hun gikk i EA, mens jeg gikk i EB, så vi var ikke nærer venninner den gangen.  Kontakten ble gjenopprettet ved russeturen til Albania i 2010, og vi har siden truffet hverandre flere ganger.  Hun var også med på min første dametur til Cinque Terre i 2013.

For to år siden solgte hun sin leilighet i Lørenskog og flyttet tilbake til barndomshjemmet øverst oppe i Hallingdal.  En tøff beslutning, synes jeg, men Berit er glad i fjellet både sommer og vinter, og trives tydeligvis i disse vakre omgivelsene.  Hun har imidlertid "hytte" på Kolbotn (en liten leilighet i datterens hus), så det blir noen turer til sivilisasjonen i løpet av året i tillegg til utenlandsreiser.

Hos Berit traff vi igjen Sidsel, som også var med til Cinque Terre for to år siden, veldig hyggelig. Her var det tre snakkesalige damer, og skravla gikk så husbonden ble helt målløs.

Etter kaffe og kake, tok Berit oss med på en rundtur i sine fjell, og jeg forstår at hun liker fot- og skiturer her.  Hun tok oss opp til sin gamle støl hvor geiter og sauer beitet, og vi gikk en kort tur til en utsiktstopp med varde - snødekte fjell og vakre fjellvann så langt øyet kunne se.... og fint vær!!!

Besøket ble avsluttet med deilig middag (fiskegryte og hjemmebakt foccacia) tilberedt av Sidsel. Et lite glass rødvin ble det på de tre damene også, så da ble det enda livligere.  Vi koste oss skikkelig, og Arild måtte tilslutt rive oss ut av den gode stemningen for å kjøre tilbake til Kløfta.

Vi er heldige som kjenner så mange koselige og gjestfrie mennesker. Tusen takk for stor gjestfrihet Berit.  Vi kommer gjerne tilbake.

Berit med familie....

Den gamle stølen

Tre glade damer

De glade damene med Hallingdalsvidden for sine føtter

Aurlandsdalen

- denne ville og vakre dal som er et av Norges mest besøkte turistmål.  Vi valgte å gå den mest naturskjønne delen av dalen - fra Østerbø til Vassbygdi - en tur på 20 km med mye opp og ned.  Østerbø ligger på 815 m.o.h. og Vassbygdi ved havet.  Det sier seg selv at knærne får hard påkjenning av en slik tur.....

Vi startet altså på Østerbø, og etter få kilometer delte stien seg. Man kunne velge å gå via Bjønnstigen med en bratt stigning opp til 1.000 m.o.h. eller langs elven (1 km lengre).  Det var helt naturlig at ungdommene valgte Bjønnstigen, mens vertsskapet valgte elvefaret.  Det må tilføyes at dette elvefaret byr på mye opp og ned og bratte stup og bekkefar.  Etter 6 km langs elven og 5 km over Bjønnstigen møttes stiene igjen.  Vi nådde møtepunktet ca. 5 minutter før Bjønnstigvandrerne.

Neste attraksjon nå var Vetlahelvete - den største jettegryten i dalen.  Dette var en liten avstikker fra hovedstien, så ungdommene tok den, mens vi fortsatte trofast rett frem.  Noen kilometer lenger fremme slo vi oss ned ved den fossende elven, og der smakte det fortreffelig med matpakke og kaffe. Etter noen minutter dukket også ungdommene opp og slo seg ned sammen med oss.

Vi vandrer med freidig mot....

Langs elven

Lit skummelt her 

Mye stein over alt 

Cathrine spurter ned fra Bjønnstigen

... og her kommer Marius

Fin stil på Margrethe

..... og Alexander

Laget samlet igjen

Lunsj ved elven

Med ny energi innabords fortsatte vi opp og ned og så opp mot den gamle gården Sinjarheim.  Dette var den siste gården som ble fraflyttet i dalen i 1922, men som ble benyttet som støl helt frem til 1964. De siste årene har gården blitt restaurert, og turister oppfordres til å donere penger til restaureringsarbeidet.

Alle gårdene i dalen ble fraflyttet rundt 1900 og de fleste reiste til Amerika.  Det kan man godt forstå når man ser hvordan de må ha slitt for å opprettholde livet i disse utilgjengelige områder.  Herfra gikk det ned og ned til Almen gård og videre mot Vassbygdi.

Mors høyre kne begynte å krangle litt før Sinjarheim, så ved hjelp av to leger kom støttebandasjen på plass.  Det hjalp, og det gikk da fint hele veien.  Vi traff imidlertid mange flere som hadde problemer med knær, og en dame tilbød meg å prøve hennes staver et stykke for å se om det kunne være til hjelp. Det var det.  Stavene tok imot støt i kneet ved nedstigning, så jeg skal kjøpe meg et par sammenleggbare vandringsstaver. Stor takk til den vennlige damen.

Da det var 4 kilometer igjen stakk ungdommene, og vi så dem ikke igjen før Vassbygdi. Der satt de blide og fornøyde og hadde kjøpt cola til oss "sinker".

Storslått natur

Mange fosser

På broen ved Sinjarheim

På tunet på Sinjarheim

Almen gård (godt beskyttet mot ras...)

I Vassbygdi samlet det seg etterhvert en anseelig flokk fjellturister som ventet på bussen tilbake til Østerbø.  Plutselig kuppet den lokale taxidriver forsamlingen med å tilby taxibuss til et visst antall. Far var raskt på pletten og fikk plass til oss seks.  Mulig det kostet noen kroner mer enn med lokalbussen, men da den bussen ankom Østerbø, var vi alle ferdigdusjet og klare for middag.

Etter god middag bestående av champignonsuppe, rensdyrstek og multeformage, ble resten av kvelden tilbrakt på hytten med Arilds "svartkake" og "Pretty Woman" på TV.   

Utrolig koselig tur sammen med de unge, og det virket absolutt som om de syntes det samme.  Hva skal vi finne på til neste jul?  Noe litt mindre fysisk utfordrende kanskje..... 

Avslappet ungdom.....

TUSEN TAKK FOR TUREN

Flåmsbana

Cathrine og Marius ved Kjosfossen

Årets julegave til ungdommen ble realisert i helgen.  Det var en tur til Aurland med overnatting på Østerbø Turisthytte og fottur i Aurlandsdalen fra Østerbø til Vassbygdi.  

Noen av oss (Marius, Cathrine, gemalen og bloggeren) tjuvstartet tidlig på fredag, og åpnet med et pitstopp allerede hos May-Brith på Sokna.  Der ble det servert deilig lunsj med salater og masse godsaker, engasjerte samtaler rundt bordet og masse latter.  Tusen takk May-Brith!!! 

Deretter gjorde vi som fanten og reiste videre, direkte til Flåm nå.  Cathrine hadde bestilt billetter til oss med Flåmsbana t/r Flåm/Myrdal.  Det var fint vær og sol, og utsikten var upåklagelig.  Fra toget så vi deler av den berømte Rallarvegen som vi syklet for noen år siden.  Ved Kjosfossen stoppet toget for et fotostopp og alle strømmet ut.  Dessverre så vi ikke huldra denne gang, mulig det var for mye vann i fossen.  Det bruste og suste og sprutet skikkelig.

Flåmsbana betegnes som en av verdens mest spektakulære togreiser og er en av Norges fremste turistattraksjoner.  Den går gjennom stupbratte fjellvegger, skummende fosser og gjennom 20 tunneller fra Flåm ved Sognefjorden til Myrdal 865 m.o.h. Det tok over 20 år (1923 - 1944) å bygge Flåmsbana hvis formål var å bedre kommunikasjonen mellom fjorden og Bergensbanen.  I dag er banen kun for turister og sykler (som fraktes tilbake til Finse for de som har syklet Rallarvegen.)

En storslagen togtur i noe av det mest dramatiske landskap Norge kan by på.  Vi nøt turen. Tusen takk Cathrine!!!

Rallarvegen

Avgang fra Flåm

På Flåm stasjon

Kjosfossen

Ved Kjosfossen

Vel tilbake i Flåm, gikk ferden direkte til Østerbø hvor Margrethe og Alexander i mellomtiden hadde ankommet. Vi hadde leid en fin hytte med tre soverom og all komfort, så her koste vi oss skikkelig. Neste dag var det ut på tur.