tirsdag 30. oktober 2012

De andre


... er en dokumentarfilm av Margreth Olin som omhandler enslige mindreårige asylsøkere og deres vilkår i Norge.

I 2009 innførte den norske regjeringen flere nye tiltak for å begrense innvandring.  Et av tiltakene var at enslige mindreårige som har fått avslag (vurdert til ikke å ha beskyttelsesbehov) kan få midlertidig opphold frem til fylte 18 år.  Ved fylte 18 år er man myndig i Norge og behandles således som voksen.  Barn med midlertidig opphold skal derfor returnere til hjemlandet ved fylte 18 år.

I Norge er det barnevernet som tar hånd om barn uten omsorgspersoner, men dette gjelder ikke enslige mindreårige asylsøkere.  Disse plasseres i mottak.

Margreth Olin har fulgt 20 mindreårige asylsøkere med midlertidig opphold som bor på Salhus Asylmottak.  Dette er sterk kost, og man sitter med klumpen i halsen hele tiden.  Å se ulykkelige barn som har opplevd å se hele familien sin drept er sterkt. Og i Norge opplever de at ingen vil ha dem....

På bildet ser vi Hussein fra Afghanistan på Haukeland Sykehus hvor han ble innlagt på lukket psykiatrisk avdeling, sterkt deprimert og lammet fra livet.  Hans eneste trøst i livet er broren Hassan som også bor på asylmottaket.  Hele familien i Afghanistan ble drept, og Hussein ble også selv sterkt skadet.  Broren Hassan sier at han alltid vil passe på Hussein, og det er rørende å se kjærligheten og fellesskapet mellom brødrene.



Jeg skal ikke gå inn i enkeltsakene her, men konstaterer at jo mer jeg lærer om disse sakene, jo mindre sikker blir jeg på enkle løsninger.   Ingen historie er lik, og det er umulig å vite og forstå hele sannheten og hva som er rett og galt i disse historiene.   Men at det er synd på disse unge menneskene uten fremtidshåp, det er i hvertfall helt sikkert.

Selv kjenner jeg flere unge gutter fra Afghanistan som kom hit som mindreårige, og de er verdens søteste og hyggeligste gutter.   Men det er en lang vei å gå i det norske samfunnet når man starter på grunnskole ved 18 års alder.

Til slutt litt generelt om filmen.  Margreth Olins fremstilling er troverdig og sterk, men når hun starter og avslutter filmen med et bombet regjeringskvartal 22. juli, blir det litt søkt. Jeg syntes det skadet en ellers meget severdig film.

Jeg må tilføye at det var kun to personer i salen (Arild og meg).   Nordmenn vil vel heller se James Bond.......

mandag 29. oktober 2012

Psykososial førstehjelp



I går tilbrakte jeg hele søndagen på "skolebenken" i Røde Kors Huset i Sandvika. Sammen med min leder i Ullensaker Røde Kors, Mette, deltok jeg på Omsorgssamlingen til Akershus Røde Kors.

Dagen bød på erfaringsutveksling og gruppearbeid om enhetsleders ansvar og plikter, samt "Grunnkurs i psykososial førstehjelp".  Kurset er utviklet etter 22. juli, og er nå obligatorisk for alle frivillige i Røde Kors. Ikke så mye nytt for meg akkurat som har deltatt på "en million" lederkurs, intervjukurs, salgskurs etc. i Storebrand, men nyttig med en gjennomgang allikevel.  Som Røde Korser er det noen viktige prinsipper å huske på hvis man kommer i en situasjon hvor man må hjelpe mennesker i krise.


Ungdommens Røde Kors kjører nå kampanjen "Dropp bomben" for å få et totalforbud mot atomvåpen i fremtiden, og på bildet over slår vi et slag for saken.  Personlig må jeg tilføye at jeg synes slagordet "Stopp bomben" hadde passet bedre......

torsdag 25. oktober 2012

Inger Karin 70 år


Inger Karin fylte 70 år i går, og Vigdis hadde arrangert en middag for henne på Restaurant Eik, Anden Etage, Hotel Continental.

Jammen har Anden Etage forandret seg siden sist jeg var der.  Så vidt jeg husker, var det gull og plysj tidligere, men nå var det sort og grått.... moderne og flott!

Middagen, som besto av laks, lammecarre og tyttebærsorbet og dertil hørende vinpakke, smakte fortreffelig.  I tillegg var servicen fra vår unge svenske servitør upåklagelig, så vi hygget oss.  Dessverre var et par damer fra gjengen forhindret fra å delta, men de kommer sterkere tilbake.

Her sees jubilanten med sin mann - en sprek 70-årig dame som hadde benyttet formiddagen på treningsstudio.



Her er primus motor Vigdis mellom Arne og Svein Erik.



Og her er jeg flankert av to Arilder.


søndag 21. oktober 2012

Høst i Rendalen


Vi har vært noen dager på Chateau Magnifique.  Det er stille i fjellet nå, og naturen er i ferd med å gå i dvale.  De første snøkorn er kommet, og fjelltoppene er allerede hvite.  Vi har gått turer i sol og tåke, stampet, lest bøker og kost oss med gode middager, "Skal vi danse" og "TV-aksjonen". 

Det er en egen stemning i fjellet like før vinteren fester grepet.  Her er noen stemningsbilder som Arild har tatt med sitt nye kamera.  Bildet av Rondeslottet er tatt fra vår hytte og avstanden i luftlinje er 70 - 80 kilometer


















tirsdag 16. oktober 2012

Felles grenser, felles ansvar?


I dag kommer "World Disaster Report 2012" fra Det internasjonale Forbundet av Røde Kors og Røde Halvmåne-foreninger, og den viser at stadig flere mennesker i verden blir tvunget på flukt.  Hele 70 millioner mennesker er nå på flukt fra krig, vold, naturkatastrofer og sult.

Røde Kors inviterte til et seminar om de humanitære utfordringer knyttet til migrasjonen til Europa.  De dårlige økonomiske tidene i Hellas, Italia, Spania og andre land i Syd-Europa gjør utfordringene for Europa som helhet store, og Norge er ikke upåvirket av dette.



Røde Kors hadde invitert særdeles kompetente innledere; Statssekretær Pål Lønseth, Justis- og beredsskapsdepartementet, filmskaper Margreth Olin, Seniorforsker ved PRIO Dr. Cindy Horst og Røde Kors' egen generalsekretær Åsne Havnelid.  


Filmskaper Margreth Olin har fulgt 20 mindreårige gutter i Norge fra 2009 og frem til nå, og 26. oktober har hennes dokumentarfilm "De andre" premiere. Hun viste klipp fra filmen og fortalte om sine observasjoner underveis.  Dette blir helt sikkert en sterk film.

Statssekretær Lønseth besvarte alle spørsmål om politikk på sin rolige og sindige måte, og bidro til å oppklare flere åpenbare misforståelser.  Det er helt tydelig at dette er et område han er særdeles kompetent på.

Det ble mye diskusjon om behandlingen av enslige mindreårige asylsøkere og litt mindre om de felles utfordringene i Europa, men det var en interessant formiddag som ga faglig påfyll på et område som er vanskelig og som mange nordmenn kan svært lite om.....   

fredag 12. oktober 2012

Else


Else Kåss Furuseth var invitert til Kløfta Gamle Skole for å snakke om sin forestilling "Kondolerer".  

Det var fullt hus, og vi satt på skolebenker fra 1800-tallet og lyttet til Elses interessante betrakninger om liv og død.  Bakgrunnen for forestillingen, som nå går for fulle hus på Nationaltheatret, er selvmordene til hennes mor og bror.  

Else var kun 11 år da moren tok sitt eget liv - en vakker, intelligent og varm mor som hadde alt, men som ble alvorlig psykisk syk.  17 år senere skulle Else oppleve det samme igjen da broren også tok sitt eget liv.

Mot dette tragiske bakteppet, er "Kondolerer" en humoristisk hyllest til livet.  Det var mange spørsmål og kommentarer fra salen, og Else besvarte alle på en åpen og ærlig måte.  Vi må se denne forestillingen før jul.

En fin kveld til ettertanke.  Else vokste i min aktelse etter dette. 




På bildet er Else sammen med venneforeningens leder, Jan Håkon Brotnow.

Møtet ble godt dekket av Eidsvoll/Ullensaker Blad, og på første rekke sitter jeg.


Hele artikkelen kan du lese her  http://www.eub.no/nyheter/article6283212.ece




onsdag 10. oktober 2012

Madame Butterfly


Rett fra India til "Japan" - ja der foregår handlingen i "Madame Butterfly" som vi så på Operaen i går kveld.  Karin hadde sett "Madame Butterfly" tidligere i Praha,  men denne gripende historien og melodiøse musikken hører man gjerne mange ganger.

Rollen som Butterfly ble sunget av russiske Olga Guryakova.  Hun sang utrolig flott og var i tillegg meget grasiøs.  Hun er en av stjernene på operahimmelen og har sunget både på La Scala og Metropolitan.  Hennes neste engasjement er "Madame Butterfly" på Wiener Staatsoper.   Bildet nedenfor viser Olga Guryakova som Butterfly.



Handlingen er lagt til Japan under andre verdenskrig.  Amerikanske soldater okkuperer Japan, og "gledespiken" Cio-Cio-San møter soldaten Pinkerton.  Om det var ekte kjærlighet eller fascinasjon over det som var annerledes er ikke godt å si, men de gifter seg i Japan.

Pinkerton returnerer til Amerika, og Butterfly lengter og venter på at han skal komme tilbake.  Når han endelig vender tilbake etter tre år, har han sin amerikanske hustru med seg og de ønsker å ta Butterfly's barn med til Amerika.   Butterfly blir så ulykkelig at hun tar sitt eget liv.

Her var det som vanlig dramatikk, lidenskap og ekstatisk kjærlighet.   Den nydelige musikken gjorde forestillingen til en stor opplevelse.