Jaipur - palass og gateliv

I dag var det avreise kl. 07:00 (ikke noe gamlehjem dette....), og vi satte kursen mot gamlebyen i Jaipur og Amber Fort.  Fortet troner flott på toppen av en ås,

og vi red på elefant opp til fortet.  Dette var morsomt.

Vel oppe på slottsplassen, traff vi disse vakre jentene og deres mødre som posserte villig for 100 rupier.  Det er så mange usedvanlig vakre mennesker i India, og spesielt kvinnene gjør inntrykk i sine fargerike sarier.

Vi befinner oss altså i Rajasthan, en av Indias 28 delstater.  Ingen deltstat i India har så mange fantastiske palasser og fort som Rajasthan, og her har varierende mogulkonger hersket gjennom tidene.

Amber Fort ble grunnlagt av Man Singh I i 1592 på ruinene av en gammel festning, og besøket her var en stor opplevelse.  Vår lokale guide, Utpal Kaul, professor i indisk historie, fortalte levende om livet bak fortets vegger.  Han fortalte bl.a. at Man Singh hadde 12 hustruer - både hinduer og muslimer.  Han overøste sin favoritthustru med 11 kg. gull og edelstener, noe som gjorde henne så tung at hun ikke kunne gå, men måtte kjøres rundt i rullestol.  Vi så den rullestolen, så historien er sikkert sann.

Bildet viser inngangen - Ganesh Pol  - til slottets private del.  Utpal kunne også fortelle at kun barn av kongens 12 lovlige hustruer hadde arverett til tronen.  Men i tillegg hadde kongen et stort harem, og det ble til tider født barn av haremskvinnene også.  Mor og barn ble tilbudt land, hus, gods og gull under forutsetning av at ingen annen mann kunne røre dem.  Etterkommere etter haremskvinnene tilhører idag de rikeste familiene i India.

Her er reiseleder Bianca Mitulkumar Pawar og Utpal Kaul.

Her er et takmaleri med maling av rent gull...

... og her er det sølv, marmor, krystall og vakre malerier.

Her er kongen og dronningen.......

Kong Man Singh og hans etterkommere likte overdådige lystslott, og her er Deeg Water Palace som var et romantisk sommerslott.

Denne unge mannen ville gjerne være med på bildet, og etterpå kom han frem med hånden og skulle ha penger.   Huff, ja, det er mye rart å se i India - alt fra den mest storslagne arkitektur med gull og glitter til den ytterste og usleste fattigdom hvor folk lever på gaten blant søppel og hellige kuer.  Som i mange andre  land er det de store kontrastene som slår oss her, og det er ikke uventet.

Etter besøk på et tekstilkooperativ og lunsj, var det City Palace som sto for tur.  Palasset ble bygget mellom 1729 og 1732, og her har herskerne i Jaipur hatt sitt hjem.  Dette er et levende museum og fortsatt kongelig residens.  Vi vandret rundt og så på interiør, klær, malerier og fantastiske "engravings".  Et par av vaktene (som tok penger for å la seg fotografere) demonstrerte hvordan man "ruller" en turban av et tøystykke som er 10 meter langt og 1 meter bredt.  

En nordmann i shorts og t-shirt blir utvilsomt litt kjedelig mot disse flotte karene.

Her sees kongeboligen i 7 etasjer som fortsatt er i bruk, og også kan leies hvis man er i besittelse av mange nok rupier.  Den brukes ved offisielle besøk og  av privatpersoner med meget fet bankkonto - og de er det mange av i India.

Vi fikk også se Hawa Mahal - Vindenes palass - som er et særpreget palass i rød og rosa sandsten med hvite markeringer.    Palasset er en del av haremet i City Palace, og her kunne kvinnene sitte og se på bylivet utenfor uten at noen så dem.    Palasset har 953 små vinduer, og vinden sørget for luftsirkulasjon.  

Men tilbake til kontrastene.  Gatelivet er preget av masse mennesker, masse søppel, tigging og elendighet.  Dette må man kunne si er en skikkelig gris - denne gikk løs omkring - og den var ikke alene.

Og av og til passerte bussen en elefant eller to i gatene....

... eller det dukket opp en ku rett foran oss. For et liv!

Vi skulle gjerne ha skrevet mer om historien, men vår kompetanse på området er mangelfull.  Vi håper imidlertid bildene kan fortelle litt om dagens opplevelser.

I morgen skal vi kjøre tog, og guiden har lovet at vi IKKE har plass på taket.....   Mer om det senere!

Velkommen til India

Ja, endelig er vi kommet til India.  Etter en fin flytur fra Helsinki, landet vi i grålysningen på verdens nest beste flyplass (Singapore er den beste), Indira Gandhi International.  Her ble vi mottatt med blomster og kjørt direkte til en deilig frokostbuffet.  Allerede ved frokosten fikk Karin merke at hun var i India da hun satte tennene i en grønn chilli og holdt på å brenne opp i munnen.  Men etter litt gurgling med juice, gikk det raskt over.

Her er solen i ferd med å komme opp på flyuplassen i Delhi.

Vi er altså kommet til verdens største demokrati med 1,2 milliarder innbyggere, og det merkes.  Alt er av store dimensjoner i India, og i Norge er vi kanskje ikke oppmerksom på dette landets store betydning i verden.  Som en kuriositet kan nevnes av det bor 3,5 millioner indere i USA, og at 38 % av legene i USA er indere.  Av de som jobber i Microsoft er 30 % indere.   Verdens absolutte største filmproduksjon er absolutt ikke i Hollywood, men i India.  Vi kan ramse opp en masse ting som gjør dette landet unikt, men stopper her nå.

Etter frokost kastet vi oss ut i den indiske trafikken, og det var akkurat slik vi har sett i indiske filmer.  Det myldret av gamle lastebiler, traktorer, mopeder, folk og kuer, og vi brukte 7 timer på strektningen Delhi - Jaipur som er 280 km.   De som snakker om at veiarbeidet går tregt i Norge kan ta seg en tur til India.  Her var det prosjekter av ymse slag mer eller mindre ferdigstilt.

Denne lastebilen var fullastet med kvinner i sari - de skulle kanskje på jobb?

Vi gjorde et lite tissestopp på en restaurant, og der var de i full sving med å luke plenen.  Det er ikke bare i Bakkeveien 40 at det foregår.....

De hellige kuene i India har vi alltid hørt om, og det er akkurat slik vi trodde.  De ligger langs veien (eller i veien), på fortau og der det ellers måtte passe.  Her er en gjeng vi passerte, og bildet er tatt fra bussen.

Vel fremme i Jaipur (en by med 5 mill innbyggere), var det lunsj og en rask dusj før kveldens tur til Lakshmi Narayan Temple (eller Birla-tempelet som det kalles da det er bygget av den enormt velstående Birla-familien).  

Disse unge kvinnene satt like ved inngangen....

... og denne faren (eller bestefaren?) viste stolt frem en lokal skjønnhet.

For å gå inn i et Hindu-tempel,må man ta av seg skoene.  Her er vi klare for aftenens bønn....

Tempelet var bygget av hvit marmor og var rikt dekorert med "engravings" -meget vakkert.  Her står vi ved hovedinngangen.¨

Og her er også hovedinngangen.

Nå har vi spist middag og er klare for byssan lull etter en lang og begivenhetsrik dag med mange inntrykk.  India er virkelig fargerikt og enestående.  Det ligner bare på .... India.....

Martin Fröst

var nok den største opplevelsen under gårsdagens konsert med Oslo-Filharmonien i Oslo Konserthus.  Svenske Fröst er en av verdens ledende klarinettister, og spiller både klassisk, samtidsmusikk og nye prosjekter.  Hvert år oppfører han ett nytt verk.

Hans klarinettspill både med og uten orkester var imponerende og morsomt, og etter enorm applaus, måtte han ta et ekstranummer.

Oslo-Filharmonien spilte musikk av Stravinsky, Nielsen og Debussy, og konserthuset var fullsatt.  Min gode venninne Dalia hadde invitert meg til denne konserten, noe jeg satte stor pris på.  Veldig moro å lære noe nytt.

Etter konserten koste vi oss med tapas og et ørlite glass på San Leandro Tapas Bar.  En veldig koselig kveld.  Tusen takk Dalia!

Wien 2012

Så er dameturen til Wien gjennomført, og det var en glad gjeng damer som i går landet på Gardermoen etter fire dager fullspekket med musikk og kultur.

Vi ankom et varmt og sommerlig Wien mandag ettermiddag.  Etter en kort informasjon og presentasjon, vandret vi til Cafe Central hvor vi spiste middag.  Cafe Central er Wiens svar på Theaterkafeen, og har tidligere vært både børs og sentralbank.  Etter en tre retters middag og en svært stresset kelner, vandret vi ut i den deilige varme Wiener-kvelden.

Neste morgen var vi klare for byrundtur, og en skandinavisktalende guide tok oss først med på en rundtur med buss.  Så gikk turen til det vakre slottet Schönbrunn med sin enorme og vakre park og fantastiske interiører.  Tilslutt var det byvandring i gamlebyen.  Gamlebyen i Wien er full av historie og vakre bygninger, og alt kunne også nåes fra vårt hotell som lå sentralt rett over gaten for Operaen.

Etter lunsj og fritid, var det tid for Mozart- og Strauss-konsert i Kursalon Wien.  Jeg hadde bestilt VIP-billetter, og damene ble fulgt til sine plasser på første rad av en egen "Evening Manager".  De fikk også en CD med Strauss-musikk, et vakkert program og et glass boblende vin i pausen.  Konserten besto av "svisker" av Strauss og Mozart i tillegg til arier og duetter og vakker ballett.  Da vi inntok vår vin ute på terrassen i den varme kvelden, smilte damene fra øre til øre.

Etter konserten spiste vi middag i Restaurant Johann som tok imot oss med stor vennlighet.  Jeg hadde egentlig bestilt tre retter, men vi fikk fire.  Nå gikk samtalen lett, og det kom til og med et par groviser.....  Jeg tror denne aftenen ga damene mer enn de hadde forventet, og det var bare smil og latter å høre da vi spaserte tilbake til hotellet.

Men neste morgen var alle klare for nye og helt annerledes opplevelser.  Denne gang var det Fridensreich Hundertwasser og hans kunst som sto på programmet.  Først besøkte vi en leiegård som Hundertwasser har tegnet og hvor det i dag bor mest kunstnere og intellektuelle.  Rett over gaten ligger Hundertwasser Village med bølgende gulv og masse annet rart, og bildet nedenfor er tatt der.

Etter en del shopping, gikk vi videre til Kunsthaus Wien som også er tegnet av Hundertwasser og som huser hans historie og kunst.  Der spiste vi også lunsj i Restaurant Dunkelblut med sine frodige dekorasjoner og bølgende gulv.  God mat og god stemning hele veien.

Hva spiser man så i Wien?  Jo, selvfølgelig Wienerschnitzel!!!  Og om kvelden ble den inntatt på Figlmüller "Die Heimat des Schnitzels zeit über 100 Jahren".  Schnitzelen var meget velsmakene og meget stor, ja den gikk langt utenfor tallerkenen, men så er da det også varemerket for Figlmüller. Ingen av damene orket halvparten en gang... og det var også Apfelstrudel med krem til dessert....  

Nå ble plutselig sommer til høst i Wien, og det regnet og blåste da vi gikk hjem.

Neste dag var det merkbart kjøligere, men opphold da vi bega oss til Belvedere og Gustav Klimts kunst.  Det er i år 150 år siden Gustav Klimts fødsel, og i den anledning var det laget en spesiell utstilling i Belvedere som ellers huser "The most famous kiss in the world" .  I jubileumsutstillingen var det også mange bilder fra privat eie.    Litt av en kunstner denne Klimt - han hadde 14 barn, men kun 3 offisielle.....  Men vakker kunst laget han, og han beskrives som en "forfører og fornyer".

Så kom kvelden for turens store høydepunkt - operaforestillingen "Don Carlo" av Guiseppe Verdi på Wiener Staatsoper.  Det er alltid med en viss andektighet at man trer inn i de store operahus, så også i Wien.  Operaen troner som et smykke sentralt i gamlebyen.  

Før forestillingen spiste vi middag i Cafe Opera, og på menyen sto blant annet "Austrian Tafelspitz" som var kokt oksekjøtt i tynne skiver med rotgrønnsaker og eple/pepperrot-saus.  Meget smakfullt.

"Don Carlo" er en storslagen opera som omhandler ekstatisk kjærlighet, historiske begivenheter og kirkelige konflikter, og dette var virkelig storslagent.  Jeg hadde oversatt handlingen til alle på forhånd, og dessuten kunne man lese teksten på engelsk eller tysk underveis, så jeg tror de fleste fikk med seg essensen.  Bulgarske Krassimira Stoyanova som Dronning Elisabeth og tyske Rene Pape som Kong Philip II sang meget vakkert.  

Noen av damene var operaelskere, mens for andre var det første gang de var i en opera, så opplevelsen var nok litt forskjellig.  Da vi møttes ved reserverte "standing tables" og et glass bobler i pausen, så imidlertid alle riktig fornøyde ut.  For meg personlig var dette den største kulturelle opplevelsen på denne turen.

Fredag morgen var Wien-oppholdet over for denne gang, og bussen til flyplassen gikk allerede kl. 08:00.  Til min store overraskelse var det tale og gave ved frokosten.  Damene hadde kjøpt et nydelig silkeskjerf med Gustav Klimt til meg - noe jeg satte umåtelig stor pris på.

Stor takk til alle de hyggelige damene som ble med på denne turen.  Kanskje blir det en ny vennetur til Wien eller et annet sted en annen gang?

Den øde øya

er en liten søt opera av Josaph Haydn som fikk strålende kritikker da den hadde premiere på Den norske Opera 18. august.  "En fest fra ende til anden..." skrev Aftenposten.   Dalia og jeg bestemte på  kort varsel for å se denne, og vi angret ikke.

Den øde øya er en sjarmerende og leken opera om søstrene Costanza og Silvia, som i 13 år har levd på en ubebodd øy etter et stormfullt forlis. Costanzas mann, Gernando, og hans kompanjong kommer nå tilbake for å lete etter Gernandos kone. Silvia, som aldri før har sett en mann, blir revet med av de ukjente følelsene som vokser frem i henne... 

Hovedsalens forscene var forvandlet til en tropisk øy, og det var kun fire sangere.  Men de var til gjengjeld både flinke og humoristiske.  I rollen som Constanza sang Ingeborg Gillebo, og Silvia ble sunget av Amelie Aldenheim.  Sistnevnte var utrolig søt, morsom og sprek.

Simon Bode sang rollen som Gernando, mens den lekre Enrico ble sunget av engelske Kevin Greenlaw.

Ja, dette var en fest med happy ending.  Operaen varte kun 1,5 time, og vi koste oss hele tiden.  Artig å se noe som er annerledes også.  Dette var virkelig motstykke til "Tosca" som vi så i Verona i forrige uke.

Patrouille de France

Patrouille de France ble etablert i 1953 og feirer 60 år i mai 2013. Teamet består av 9 piloter og 37 flyteknikere. De overveldende prestasjonene er et resultat av lang og presis trening av et dyktig og sammensveiset lag.

I forbindelse med 100-års feiringen av norsk luftforsvar hadde de oppvisning over Oslo på lørdag.  Jeg var så heldig å være tilstede og fikk tatt noen ganske bra bilder.

Dette var saker!!!  Helt utrolig!!!  

The Boiler Room Gallery

Jeg mottok en hyggelig invitasjon til åpning av et nytt galleri - The Boiler Room Gallery - og Bente og jeg bestemte oss for en tur.  Vi ville gjerne se Sverre Bjertnes' kunst.

Stor var min overraskelse da jeg oppdaget Knut Ljøgodt, sønn til våre venner Grethe og Knut.  Det var hans samboer, Joakim Borda som åpnet galleri.

Nedenfor ser dere Joakim til venstre og Knut til høyre.  Hyggelig å treffe Knut igjen.

Begge bildene nedenfor er av Sverre Bjertnes.

Vi spaserte ned til Tjuvholmen i det fine været.  Her var det nettopp avduket en skulptur av tidligere ordfører i Oslo, Albert Nordengen, og Bente poserte villig.

Det er blitt så flott på Tjuvholmen med masse leiligheter, gallerier, restauranter og til og med badestrand og park.  Og 29. september åpner det nye Astrup Fearnley Museet der.  Jeg har allerede tegnet medlemskap.  Oslo er virkelig blitt en levende kulturby.

Milano

Turen ble avsluttet med et besøk i Milano.  Dette er tredje gangen jeg er i Milano i løpet av de fem siste månedene, men det er stadig nye opplevelser.

Taket på Duomo er en selvfølge.  

Og Berninis skulptur av St. Bartholomew med huden hengende på skuldrene. Nesten groteskt!

På taket av Duomo igjen.

Statue av Michelangelo utenfor Teatro alla Scala.

Michelangelos "The Rondanini Pieta" (Maria med den døde Jesus) i Castello Sforzesco.  Dette er det siste arbeidet Michelangelo gjorde før han døde i 1564, og det ble ikke fullført.

Tre gratier med Aperol Spritz!