søndag 2. mars 2014

Rotorua


Ny dag, nye muligheter.  Turen fortsatte nordover i det "thermale" området til Rotorua, og her kokte og boblet det overalt.  Byen er kjent for sin geotermiske aktivitet, og det finnes en rekke geysirer og mudderdammer.  Dette er årsaken til at turistene (3 mill i året) strømmer til Rotorua for å bade i svovel og varme kilder.  Rotorua har også fått navnet "Sulphur City", og det lukter svovel i hele området.  

Vi gjorde et stopp i Wai-O-Tapu, New Zealands mest fargerike vulkanske område, og her gikk vi en fottur blant boblende basseng og putrende "kjeler".  Dette var spesielt, ja, kanskje det mest spesielle vi opplevde på hele turen.  

Champagne pool
Her koker det.....
Ut på tur i varmen
Grønt basseng
Vi måtte selvfølgelig bade i disse deilige og spesielle omgivelsene, og sjekket inn på Polynesian Spa.  Her var det basseng med forskjellig varme fra 36 til 42 grader, og vi prøvde alle.  Usigelig deilig!

                                     


40 grader 
42 grader ble litt varmt....
Det kokte overalt
Rotorua er også kjent for sin historie og rike Maori-kultur, og betegnes som New Zealands vakreste by.  Det legendariske gamle badehuset var nå Rotorua Museum, og viste bl.a. Maorienes historie.  Vi tok selvfølgelig en runde der.  Museet lå i en stor park, Government Garden, med enestående blomsterprakt og historiske bygninger og statuer.  Veldig flott!  

Selve bykjernen var like flott med rikt dekorerte bygninger og fantastiske blomsterbedd.  Tenk om vi kunne gjøre byene i Norge like vakre.   

Rotorua Museum


Government Garden
Government Garden
Crocket club i Government Garden
Også i Rotorua var Arild mannen bak valg av restaurant, og vi inntok turens beste middag på Bistro 1284.  Lammekarre på Inger, Ivar og Arild og fisk på bloggeren , alt av ypperste kvalitet.  Her ble det to desserter, hver med to skjeer......

Det var med tungt hjerte vi forlot Rotorua etter to dager.  Her skulle vi også gjerne hatt litt mer tid.

Jeg glemte å nevne at her var det Spa-bad på rommet på alle lodger og motell, og når vi ikke plasket i svovel, så plasket vi i bobler i vår egen leilighet.  Herlig!!!!

lørdag 1. mars 2014

Taupo


Fra Wellington fortsatte turen nordover på Nordøya.  Vi kjørte langs kysten og gjennom små koselige byer, men plutselig forandret naturen seg da vi kom inn på Central Plateau. Her kjørte vi på "Desert Road" (ørkenveien) med høye vulkanske fjell rundt.  Det høyeste, Mt. Ruapehu (2797 m) består av tre topper og er en svært aktiv vulkan, siste utbrudd var i 2007.  Denne vulkanen var årsaken til en av New Zealands verste naturkatastrofer i 1945 og senere i 1953 da lava strømmet utover jernbanelinjen like før et ekspresstog kom, 153 mennesker mistet livet.

Vi fortsatte ned til byen Turangi for et lite lunsjstopp, og nå var vi i Maori-land.  Maori-kulturen er tydelig og synlig på Nordøya, mens man ikke ser den i det hele tatt på Sørøya. Turangi er kjent for sin rike ørretbestand, og betegner seg selv som verdens ørrethovedstad.

Mt. Ruapehu (2797 m)
Målet for denne etappen var feriebyen Taupo ved nordenden av Lake Taupo.  Byen er beskrevet slik i Lonely Planet: 

"With a postcard-perfect setting on the north-eastern shores of the lake, the increasingly exciting town of Taupo now rivals Rotorua as the North Island's adrenaline capital"..... 

Her var det vakkert med masse flotte ferieleiligheter og sjøen med fjell i bakgrunnen.  Arild hadde funnet et supert bosted helt nede ved sjøen med egne varme kilder rett utenfor. Første kvelden spiste vi middag på en nydelig restaurant like ved siden av, og mens solen gikk ned nøt vi New Zealands eksellente lammekjøtt og den lokale rødvin.  Vi prøver å holde vekten på tur også, så vi bestilte en dessert og fire skjeer..... En vidunderlig aften med utsøkt mat.

Solnedgang over Lake Taupo

Middag ved Lake Taupo

En dessert, fire skjeer
Varm kilde rett utenfor leiligheten vår
Utenfor leiligheten vår, se skilt om HOT WATER
Lake Taupo
Etter badet......
Vi hadde to flotte dager i Taupo, og her traff vi også turens første og eneste norske.  På en kafe i Taupo jobbet en ung dame fra Hønefoss.  Hun hadde en kjæreste fra New Zealand (som hun hadde truffet i Australia) og nå skulle hun bo i Taupo i 6 måneder.  

Ellers gikk vi lang tur langs sjøen, spiste lunsj på fortauskafe, tok en rundtur med bil til flere varme kilder og Huka Falls (dette er et trangt juv hvor vannet fra Lake Taupo renner inn i New Zealands lengste elv, Waikato) og besøkte et spesielt galleri og verksted med keramikk og mosaikker.

Andre kvelden kjøpte vi litt mat og spiste utenfor vår leilighet i solnedgangen.  Nok en vakker aften.


Sort svane i Lake Taupo
L'Arte - keramikk
L'Arte - mosaikker

Lake Taupo
Vi likte oss svært godt i Taupo, og skulle gjerne ha vært der lenger.  Vi sier nok en gang - tre uker på New Zealand er for lite.  Beregn minst fire uker hvis du skal se både Sørøya og Nordøya.

torsdag 20. februar 2014

Cook Strait

Cook Strait er sundet mellom Sørøya og Nordøya og har fått navnet sitt av James Cook (vår venn....) som var første europeer som seilte her i 1770.

Vi kjørte ferge over sundet fra Picton til Wellington - en vakker sjøreise ut fjordene i strålende vær.  Vi hadde bestilt "lounge" ombord, og der var det fri internett og mat og drikke under hele reisen.  Vi nøt den vakre turen, og lar bildene nedenfor gi et lite bilde. 
Interislander Ferry
Marked i Picton 
Landsted i Marlborough Sounds

Kaitaki Plus Lounge
Interislander Ferry

Livbåtene var norske
Cook Strait

Wellington



”Welly” is the coolest little capital in the world, i følge Lonely Planet.  Og vi må si at den både var kul og liten, og det var gangavstand til det meste.

Vi bodde på Cuba, Wellingtons svar på Grünerløkka, med hippe kafeer, gatemusikanter og et brokete bybilde.  Sentral beliggenhet er vel det beste vi kan si om leiligheten vår her, i tillegg til at vi hadde 70m2 og 5 senger hver. Men ”herligheten” var ikke pusset opp siden 1950-tallet, så direkte koselig var det ikke.  Men vi sto han av….

Tilbake til Wellington, hovedstaden i New Zealand, som ble flyttet hit fra Auckland i 1865 for å ha en sentral plassering i landet.  Byen har ca. 200.000 innbyggere og ligger lunt plassert inne i bukten. Men været kan stå kraftig på her nede i Sørishavet, og i 1968 ble vinden så hard at den nye fergen Christchurch- Wellington ble kastet inn i havnen og sank, og hele 51 personer omkom.  Wellington er dessuten verdens sydligste hovedstad og New Zealands kulturelle sentrum. 

Godt sikret.....
Vi brukte dagen i Wellington til å utforske New Zealands historie i ”Te Papa”, New Zealands Nationalmuseum, som viste naturens utvikling og den sosiale historien gjennom Maori-kultur, Stillehavsfolket og Europeernes ankomst.  Vi konsentrerte oss om den sosiale historien, og jo mer vi reiser rundt i verden, jo mer ser vi at ”alt henger sammen med alt”.  Innvandrerne her på New Zealand kommer fra Stillehavsøyene, og på museet fortalte de hvor vanskelig det kan være å bosette seg i et nytt land og at de hadde etablert egne foreninger og kirker…..  Vi lar innvandringsdebatten stoppe her for denne gang.

Treaty of Waitangi (mellom Maori og Storbritannia)
Etter lunsj tok vi Wellington Cable Car, Wellingtons svar på Fløybanen, til toppen av Kelburn-utsikten.  På en ”stasjon” sto New Zealands tidligere statsminister (Jim Bolger, statsminister 1990 - 1997) og ventet på ”toget”, og bloggeren var rask til å knipse et bilde. (Det var en mann ved siden av oss som fortalte at det var ”former prime minister").

Vi gikk ned til byen igjen gjennom Wellington Botanic Garden, og her var det ”Lady Norwood Rosegarden” og ”Begonia House”.  Aldri har vi sett begoniablomster på størrelse med håndballer.  Meget flotte.

New Zealands tidligere statsminister
Wellington Cable Car
På Kelburn-høyden
Kjempestore begonia
Parlamentsbygningene i Wellington er spesielle, særlig den runde som ligner et atomkraftverk. Vi tok bilder av den og andre spesielle bygg i området før vi shoppet oss tilbake til våre 70 m2 på Cuba.

Parlamentbygningen
Inger fant et morsomt bryggeri ”Fork and Brew”, og der spiste vi middag om kvelden omgitt av øltanker og humlelukt.  Godt øl for de som liker det!


Vi føler at vi fikk et godt inntrykk av Wellington på kun en dag.  Neste dag satte vi kursen nordover Nordøya til Taupo.

onsdag 19. februar 2014

Marlborough

Vi avsluttet turen på Sørøya med to dager i Blenheim i Marlborough-distriktet, og her koste vi oss skikkelig.  Marlborough-distriktet er New Zealands største vinområde og produserer hele 2/3 av landets vin.  Det er vakre vinmarker overalt, og ”kjellerdørene” (cellar doors) er åpne for smaking. 

Vi benyttet anledningen til å besøke tre vingårder – Spy Valley Wines, Seresin Estate og Wairau River.  På førstnevnte ble vi møtt av to hyggelige damer som velvillig tilbød smaking av gårdens eksellente hvite og røde viner.  Vi fikk vite at de eksporterer til Norge og navnet på importøren i Oslo.  På vårt spørsmål om hvorfor en vingård har slikt underlig navn, fikk vi følgende svar: Det var en satellitt-stasjon i dalen, og dalen kalles derfor for ”Spy Valley” på folkemunne.  Da vingården skulle finne et nytt navn for markedføring av sine viner, tok de like gjerne navnet ”Spy Valley” – kreativt og morsomt.

Vinsmaking i Spy Valley
Norsk importør
Marlborough wines
Hos Seresin møtte vi en noe reservert mann, men han livnet til og svarte velvillig på våre spørsmål. Vi så straks at vin herfra hadde vi kjøpt hjemme (ja, vi tror det fortsatt er en flaske i kjelleren på Kløfta), og vi gjorde innkjøp av både vin og olivenolje.  Vinen skal konsumeres på turen, men oljen skal benyttes i salatdressingene hjemme i Norge.

På Wairau River hadde de en koselig restaurant, og vi spiste lunsj under trærne i hagen.  Her fikk vi deilig røkelaks med varme gratinerte poteter og gårdens egen Savignon Blanc.  Turens beste lunsj.

Seresin vin og olivenolje
Wairau River Restaurant
Ettermiddagen tilbrakte vi på stranden, og om kvelden samlet vi oss på rommet til Homlong til felles buffet og super-G fra OL.  Det ble skikkelig stemning da den sympatiske Kjetil Jansrud kjørte inn til gull og fikk bamseklem av Erna (poor guy..).  Det var visst en herrestafett senere på kvelden, men vi sovnet i 2. etappe og våknet først mandag morgen.  Da så vi at mange gratulerte svenskene med gullet, men ingen gratulerte Jansrud….  Hvorfor?  Vi her down under er patriotiske og gratulerer vår store vinner Kjetil, men svenskene..?   Nei, der går grensen.

Buffet hos Homlong

lørdag 15. februar 2014

West Coast

Noen av dere venter kanskje på hyppige oppdateringer fra vår ”Tour down under”, men dette er en reise med stort program og liten fritid, så rapportene hjem må komme når vi har litt fritid….   Det er flere årsaker til vår svake rapportering – ikke nok med at internett har slow speed, men flere i reisefølget har vært indisponerte de siste dagene.  Noen ”basselusker” med (kik)hoste og tette kanaler har slått ut reisefølget i tur og orden, og vi har vært hyppige kunder på de lokale farmacia.  Der har vi fått miksturer av forskjellige slag og blå, hvite og rosa piller… Hjalp de?  Tja… vår erfaring er at det eneste som leger den type lidelse er hvile og tid.  Derfor har vi lagt ned aktiviteten noe de siste dagene og prioritert helsen.  Nå er vi alle på vei opp igjen!!!!

Vel, vi har kjørt nordover den spektakulære vestkysten av Sørøya.  Fra Cromwell kjørte vi langs de vakre innsjøene Lake Hawea og Lake Wanaka over Haast Pass til Haast.  Her var vi i skikkelig villmark, øde, forblåst og fullt av turister med fjellsko og rutete skjorter.  Turen fortsatte nordover kysten til Fox Glacier.  Vi hadde Tasmanhavet på den ene siden og en frodig regnskog på den andre siden.  Regnskogen her er noe helt spesielt – tett, irrgrønn og med et utrolig mangfold av trær og blomster.  Mange av trærne her kan vi kjøpe som små potteplanter hjemme.

Fox Glacier og Franz Josef Glacier er de to store isbreene på Sørøya og de isbreene i verden som er nærmest havet.  Vi bodde to netter i Fox Glacier, men været var ikke på vår side, og planer om brevandring ble skrinlagt.  Arild og Ivar gikk imidlertid en fin tur rundt Lake Matheson.  Denne sjøen er verdensberømt for sitt speilbilde.  Det er herfra du ser de vakre bildene fra New Zealand hvor snødekte fjell speiler seg i sjøen.  Det var tilrettelagt turløype rundt hele sjøen, og regnskogen med palmer og grønne vekster stod tett innpå. Til de av dere som tenker på Brasil når jeg skriver om regnskog kan jeg nevne at her på New Zealand er det INGEN slanger – bare det er grunn til å oppleve naturen her.  Mye bedre enn Norge dette!  Både fru Homlong og bloggeren tilbrakte mesteparten av dagen i motellsengen for å bli kvitt de slemme ”basseluskene”.

Lake Matheson (uten snødekte fjell...)
Lake Matheson rundt
Men neste dag var vi alle klare for nok en spektakulær etappe langs kysten – og nå snakker vi.  Vi tok en lunsjstopp i Hokitika som er jadehovedstaden på New Zealand og har mange artige butikker og kafeer.  Også på stranden var det kunst laget av rekved, veldig fint.  Vi fortsatte nordover, og fra Greymouth til Westport gikk veien helt ved havet som sto friskt på.  Dette kunne minne litt om ”Great Ocean Road” syd for Melbourne med frittstående klipper ute i havet, men var allikevel annerledes.  Ved ”Great Ocean Road” var det energifattig eykalyptus langs veien, men her var det fortsatt svært frodig og irrgrønn regnskog.  Dessverre var det regn og tåke, men en spesiell opplevelse allikevel.   Vi stoppet for overnatting i Westport og hygget oss med deilig middag med kjøtt grillet på steingrill (akkurat som på Britannia Hotell i Trondheim).

Hokitika 
Hokitika beach
Rugged West Coast
I går kjørte vi over øya til østkysten igjen, og nå befinner vi oss i Blenheim i Marlborough-distriket.  Her har vi sjekket inn på et motell med nok en usedvanlig koselig og serviceinnstilt vertinne.  Været er topp og vi har det topp.  Tre uker på New Zealand er imidlertid alt for lite, det har vi forstått nå.   I dag har vi slappet av på stranden og pleiet helsen, og i morgen har vi planer om litt vinsmaking….

Jepp....
Buller Gorge Swing Bridge
Marlborough wines
Marlborough beach
Vi forsøker å følge med på OL, men det er gørr kjedelig.  På VG nett leser vi overskrifter som ”Dritkjipt, Ny nedtur, Kollaps…”  Vår vertinne følger tydeligvis med, for i går spurte hun hvorfor Norge, som et lite land som New Zealand, gjør det så bra i OL. Hun hadde notert at Norge var nummer fire på medaljestatistikken og var mektig imponert. Ikke så dumt å se seg selv utenfra av og til kanskje?