Cook Strait

Cook Strait er sundet mellom Sørøya og Nordøya og har fått navnet sitt av James Cook (vår venn....) som var første europeer som seilte her i 1770.

Vi kjørte ferge over sundet fra Picton til Wellington - en vakker sjøreise ut fjordene i strålende vær.  Vi hadde bestilt "lounge" ombord, og der var det fri internett og mat og drikke under hele reisen.  Vi nøt den vakre turen, og lar bildene nedenfor gi et lite bilde. 

Interislander Ferry

Marked i Picton 

Landsted i Marlborough Sounds

Kaitaki Plus Lounge

Interislander Ferry

Livbåtene var norske

Cook Strait

Wellington

”Welly” is the coolest little capital in the world, i følge Lonely Planet.  Og vi må si at den både var kul og liten, og det var gangavstand til det meste.

Vi bodde på Cuba, Wellingtons svar på Grünerløkka, med hippe kafeer, gatemusikanter og et brokete bybilde.  Sentral beliggenhet er vel det beste vi kan si om leiligheten vår her, i tillegg til at vi hadde 70m2 og 5 senger hver. Men ”herligheten” var ikke pusset opp siden 1950-tallet, så direkte koselig var det ikke.  Men vi sto han av….

Tilbake til Wellington, hovedstaden i New Zealand, som ble flyttet hit fra Auckland i 1865 for å ha en sentral plassering i landet.  Byen har ca. 200.000 innbyggere og ligger lunt plassert inne i bukten. Men været kan stå kraftig på her nede i Sørishavet, og i 1968 ble vinden så hard at den nye fergen Christchurch- Wellington ble kastet inn i havnen og sank, og hele 51 personer omkom.  Wellington er dessuten verdens sydligste hovedstad og New Zealands kulturelle sentrum. 

Godt sikret.....

Vi brukte dagen i Wellington til å utforske New Zealands historie i ”Te Papa”, New Zealands Nationalmuseum, som viste naturens utvikling og den sosiale historien gjennom Maori-kultur, Stillehavsfolket og Europeernes ankomst.  Vi konsentrerte oss om den sosiale historien, og jo mer vi reiser rundt i verden, jo mer ser vi at ”alt henger sammen med alt”.  Innvandrerne her på New Zealand kommer fra Stillehavsøyene, og på museet fortalte de hvor vanskelig det kan være å bosette seg i et nytt land og at de hadde etablert egne foreninger og kirker…..  Vi lar innvandringsdebatten stoppe her for denne gang.

Treaty of Waitangi (mellom Maori og Storbritannia)

Etter lunsj tok vi Wellington Cable Car, Wellingtons svar på Fløybanen, til toppen av Kelburn-utsikten.  På en ”stasjon” sto New Zealands tidligere statsminister (Jim Bolger, statsminister 1990 - 1997) og ventet på ”toget”, og bloggeren var rask til å knipse et bilde. (Det var en mann ved siden av oss som fortalte at det var ”former prime minister").

Vi gikk ned til byen igjen gjennom Wellington Botanic Garden, og her var det ”Lady Norwood Rosegarden” og ”Begonia House”.  Aldri har vi sett begoniablomster på størrelse med håndballer.  Meget flotte.

New Zealands tidligere statsminister

Wellington Cable Car

På Kelburn-høyden

Kjempestore begonia

Parlamentsbygningene i Wellington er spesielle, særlig den runde som ligner et atomkraftverk. Vi tok bilder av den og andre spesielle bygg i området før vi shoppet oss tilbake til våre 70 m2 på Cuba.

Parlamentbygningen

Inger fant et morsomt bryggeri ”Fork and Brew”, og der spiste vi middag om kvelden omgitt av øltanker og humlelukt.  Godt øl for de som liker det!

Vi føler at vi fikk et godt inntrykk av Wellington på kun en dag.  Neste dag satte vi kursen nordover Nordøya til Taupo.

Marlborough

Vi avsluttet turen på Sørøya med to dager i Blenheim i Marlborough-distriktet, og her koste vi oss skikkelig.  Marlborough-distriktet er New Zealands største vinområde og produserer hele 2/3 av landets vin.  Det er vakre vinmarker overalt, og ”kjellerdørene” (cellar doors) er åpne for smaking. 

Vi benyttet anledningen til å besøke tre vingårder – Spy Valley Wines, Seresin Estate og Wairau River.  På førstnevnte ble vi møtt av to hyggelige damer som velvillig tilbød smaking av gårdens eksellente hvite og røde viner.  Vi fikk vite at de eksporterer til Norge og navnet på importøren i Oslo.  På vårt spørsmål om hvorfor en vingård har slikt underlig navn, fikk vi følgende svar: Det var en satellitt-stasjon i dalen, og dalen kalles derfor for ”Spy Valley” på folkemunne.  Da vingården skulle finne et nytt navn for markedføring av sine viner, tok de like gjerne navnet ”Spy Valley” – kreativt og morsomt.

Vinsmaking i Spy Valley

Norsk importør

Marlborough wines

Hos Seresin møtte vi en noe reservert mann, men han livnet til og svarte velvillig på våre spørsmål. Vi så straks at vin herfra hadde vi kjøpt hjemme (ja, vi tror det fortsatt er en flaske i kjelleren på Kløfta), og vi gjorde innkjøp av både vin og olivenolje.  Vinen skal konsumeres på turen, men oljen skal benyttes i salatdressingene hjemme i Norge.

På Wairau River hadde de en koselig restaurant, og vi spiste lunsj under trærne i hagen.  Her fikk vi deilig røkelaks med varme gratinerte poteter og gårdens egen Savignon Blanc.  Turens beste lunsj.

Seresin vin og olivenolje

Wairau River Restaurant

Ettermiddagen tilbrakte vi på stranden, og om kvelden samlet vi oss på rommet til Homlong til felles buffet og super-G fra OL.  Det ble skikkelig stemning da den sympatiske Kjetil Jansrud kjørte inn til gull og fikk bamseklem av Erna (poor guy..).  Det var visst en herrestafett senere på kvelden, men vi sovnet i 2. etappe og våknet først mandag morgen.  Da så vi at mange gratulerte svenskene med gullet, men ingen gratulerte Jansrud….  Hvorfor?  Vi her down under er patriotiske og gratulerer vår store vinner Kjetil, men svenskene..?   Nei, der går grensen.

Buffet hos Homlong

West Coast

Noen av dere venter kanskje på hyppige oppdateringer fra vår ”Tour down under”, men dette er en reise med stort program og liten fritid, så rapportene hjem må komme når vi har litt fritid….   Det er flere årsaker til vår svake rapportering – ikke nok med at internett har slow speed, men flere i reisefølget har vært indisponerte de siste dagene.  Noen ”basselusker” med (kik)hoste og tette kanaler har slått ut reisefølget i tur og orden, og vi har vært hyppige kunder på de lokale farmacia.  Der har vi fått miksturer av forskjellige slag og blå, hvite og rosa piller… Hjalp de?  Tja… vår erfaring er at det eneste som leger den type lidelse er hvile og tid.  Derfor har vi lagt ned aktiviteten noe de siste dagene og prioritert helsen.  Nå er vi alle på vei opp igjen!!!!

Vel, vi har kjørt nordover den spektakulære vestkysten av Sørøya.  Fra Cromwell kjørte vi langs de vakre innsjøene Lake Hawea og Lake Wanaka over Haast Pass til Haast.  Her var vi i skikkelig villmark, øde, forblåst og fullt av turister med fjellsko og rutete skjorter.  Turen fortsatte nordover kysten til Fox Glacier.  Vi hadde Tasmanhavet på den ene siden og en frodig regnskog på den andre siden.  Regnskogen her er noe helt spesielt – tett, irrgrønn og med et utrolig mangfold av trær og blomster.  Mange av trærne her kan vi kjøpe som små potteplanter hjemme.

Fox Glacier og Franz Josef Glacier er de to store isbreene på Sørøya og de isbreene i verden som er nærmest havet.  Vi bodde to netter i Fox Glacier, men været var ikke på vår side, og planer om brevandring ble skrinlagt.  Arild og Ivar gikk imidlertid en fin tur rundt Lake Matheson.  Denne sjøen er verdensberømt for sitt speilbilde.  Det er herfra du ser de vakre bildene fra New Zealand hvor snødekte fjell speiler seg i sjøen.  Det var tilrettelagt turløype rundt hele sjøen, og regnskogen med palmer og grønne vekster stod tett innpå. Til de av dere som tenker på Brasil når jeg skriver om regnskog kan jeg nevne at her på New Zealand er det INGEN slanger – bare det er grunn til å oppleve naturen her.  Mye bedre enn Norge dette!  Både fru Homlong og bloggeren tilbrakte mesteparten av dagen i motellsengen for å bli kvitt de slemme ”basseluskene”.

Lake Matheson (uten snødekte fjell...)

Lake Matheson rundt

Men neste dag var vi alle klare for nok en spektakulær etappe langs kysten – og nå snakker vi.  Vi tok en lunsjstopp i Hokitika som er jadehovedstaden på New Zealand og har mange artige butikker og kafeer.  Også på stranden var det kunst laget av rekved, veldig fint.  Vi fortsatte nordover, og fra Greymouth til Westport gikk veien helt ved havet som sto friskt på.  Dette kunne minne litt om ”Great Ocean Road” syd for Melbourne med frittstående klipper ute i havet, men var allikevel annerledes.  Ved ”Great Ocean Road” var det energifattig eykalyptus langs veien, men her var det fortsatt svært frodig og irrgrønn regnskog.  Dessverre var det regn og tåke, men en spesiell opplevelse allikevel.   Vi stoppet for overnatting i Westport og hygget oss med deilig middag med kjøtt grillet på steingrill (akkurat som på Britannia Hotell i Trondheim).

Hokitika 

Hokitika beach

Rugged West Coast

I går kjørte vi over øya til østkysten igjen, og nå befinner vi oss i Blenheim i Marlborough-distriket.  Her har vi sjekket inn på et motell med nok en usedvanlig koselig og serviceinnstilt vertinne.  Været er topp og vi har det topp.  Tre uker på New Zealand er imidlertid alt for lite, det har vi forstått nå.   I dag har vi slappet av på stranden og pleiet helsen, og i morgen har vi planer om litt vinsmaking….

Jepp....

Buller Gorge Swing Bridge

Marlborough wines

Marlborough beach

Vi forsøker å følge med på OL, men det er gørr kjedelig.  På VG nett leser vi overskrifter som ”Dritkjipt, Ny nedtur, Kollaps…”  Vår vertinne følger tydeligvis med, for i går spurte hun hvorfor Norge, som et lite land som New Zealand, gjør det så bra i OL. Hun hadde notert at Norge var nummer fire på medaljestatistikken og var mektig imponert. Ikke så dumt å se seg selv utenfra av og til kanskje?

Otago

De siste dagene har vi befunnet oss i Otago-regionen.  Vi kjørte ca. 36 mil sydover langs kysten fra Christchurch til Dunedin og så et rikt landbruk og masse, masse sauer…. og masse, masse kuer….  Flott tur med et par stopp underveis.

Å komme til Dunedin var som å komme til Skottland (selv om vi aldri har vært der).   Dette er Edinburgh på den andre siden av jordkloden med puber, øl og skolebarn i rutete kilt.  Byen Dunedin har sin egen ”tartan” akkuarat som alle byer i Skottland.  Så var det også skottene som først kom hit på 1800-tallet, og de har satt sine tydelige spor. 

Otago-regionen har en spektakulær natur med New Zealands varmeste sommere og kaldeste vintere og verdens sydligste vinområde.

Dunedin Railway Station

Stasjonen innvendig

Valgkamp i Dunedin

Gulerøtter i flere farger

Det er masse å utforske her, men vi har kun begrenset tid og måtte gjøre et utvalg.  Et av våre valg var en tur med Taieri Gorge Railway ”one of the world’s great train trips” som ble åpnet for trafikk i 1889.  Banen fraktet landbruksprodukter fra innlandet til skip i Dunedin og andre varer motsatt vei, og den var i ordinær drift til Cromwell helt til 1990.  Dette var en morsom og annerledes dag, og toget ”tuslet” oppover dalene over spektaklulære viadukter og trebroer. Som overalt i denne del av verden var personalet usedvanlig koselige og serviceinnstilte.  Da konduktøren så på billettene våre at vi kom fra Norge (de spurte om det da vi kjøpte billettene), sa hun: ”Dette er som å jobbe i FN…..”

Toget gikk fra Dunedin Railway Station, som er New Zealands mest fotograferte bygning med en rikt dekorert fasade og mosaikkfliser og glassmalerier inne.  Stasjonen huser også Dunedins lokale kunstgalleri, og utendørs er det ”Farmers Market” med et rikt utvalg av alle (absolutt alle) landbruksprodukter.  Man blir misunnelig når man ser kvaliteten på grønnsakene, irrgrønn brokkoli, faste store blomkålhoder og salathoder store som fotballer.  De hadde dessuten gulerøtter i flere farger, det har vi aldri sett hjemme.

Hindon Railway Station

Taieri Gorge Railway Tour

Taieri Gorge Railway at Pukeraki

I går gikk turen videre innover øya, og vi befinner oss ved Lake Dunstan like ved Cromwell.  Det var en tur i dype daler, langs irrgrønne elver, gjennom frodige fruktplantasjer (med aprikoser, ferskener, nektariner, epler i lekre farger, kirsebær og….), vinmarker og gullgraverområder.   Vi hadde piknik-lunsj nede ved en elv, og dette var nesten som i Norge, men allikevel annerledes.  

Plutselig så Arild et skilt hvor det sto ”cafe, gallery and weddings”, og der svinge vi inn.  Litt borti veien åpenbarte seg den herligheten av en hage/park med bord under trekronene, vakre blomster og masse rare ting fra gullgravertiden.  Det var kunstgalleri, liten møbelforretning for gamle møbler, keramikkverksted, kafe med nydelige lunsjretter og super service.  Vi drakk verdens beste kaffe, fotograferte og koste oss.

Piknik ved elven i Otago-regionen

"Cafe, gallery and weddings" - flott sted

Stopp ved et gullgraverminnesmerke 

Nå bor vi i nok en romslig leilighet som ligger på påler ute i sjøen, det er 27 varmegrader og skyfritt og vi har tenkt oss til Queenstown i ettermiddag.  I morgen går turen nordover lands West Coast til Fox Glacier. 

Pisa Range Lake Resort

Christchurch

Nå er vi kommet til New Zealand - landet med 4 mill innbyggere og 12 mill sauer.....   Vi landet i Christchurch ved midnatt og ble møtt av "Super Shuttle" på flyplassen.  En hyggelig kar kjørte oss direkte til Arthur Courts Motor Lodge.  Her lå nøkkelen klar i en boks, lysene var tent i våre leiligheter og koden til internett lå klar på spisebordet. Makan til service!!!   

Neste morgen sjekket vi inn på kontoret hos den fantastisk hyggelige og hjelpsomme eieren.  Vi ble tilbudt "continental breakfast" (selv om vi skulle ha bestilt den kvelden før), taxi-bestilling til "Car Rental", vaskemaskin og tørketrommel og hjelp til planlegging av turen på Sørøya.  

Det var veldig spesielt å komme til New Zealand - dette har vi drømt og snakket om i mange år - NÅ ER VI HER!!!! på den andre siden av jordkloden og med landskap og kultur nokså lik Norge..... Helt fantastisk!!

Det er moro å reise rundt i verden med norsk pass.  På flyplassen her i Christchurch fikk vi følgende velkomsthilsen i passkontrollen "Wonderful"  ....  Når ble utlendinger ønsket velkommet til Norge med et  "vidunderlig".... ?????  Vi bare spørr????

Christchurch er New Zealands nest største by og var en meget vakker by, men den ble dessverre lagt i ruiner av to store jordskjelv i 2010 og 2011.  Denne triste historien dannet bakteppet for vår første dag i New Zealand da vi besøkte "Quake City" - en utstilling om jordskjelvene og konsekvensene.  Byens sentrum er fortsatt en "slagmark", men landet planlegger en ny og spektakulær bykjerne.  Det var spesielt å se hvordan butikker og banker hadde "åpnet" igjen i containere.  Alle historiske bygninger er jevnet med jorden, men en ny katedral med plasttak ble raskt bygget....   Et besøk i Christchurch glemmer man aldri!!!

Quake City -trist historie

Slik ser det fortsatt ut

Kjøpesenter bygget av containere

Katedral i ruiner

Memorial - 185 chairs (antallet som omkom i jordskjelvet i 2011)

Må bare vise et bilde av bilen vår da vi vet at Berntsens juniorer er opptatt av slikt.....  Dette er en Huyndai .... (sport)   En skikkelig "kasse" iflg. far.  God plass til folk og kofferter da.....

Huyndai Sport.......

I dag har vi vært på tur til Akaroa på Banks Peninsula.  Vår gamle kjente James Cook så denne halvøya i 1770 og han trodde at dette var en øy og ga den navnet Banks etter Sir Joseph Banks...  Her har franskmenn og briter kjempet om "makten", og den historiske delen av landsbyen bærer preg av Frankrike.  Her lå to cruiseskip inne, bl.a. et fra Princess Cruises.   Vi vandret rundt, drakk kaffe på en deilig kafe, tittet inn i gallerier og butikker med "crafts" fra New Zealand og bare koste oss i det vakre været.  

Bloggeren må nevne at både Fru Homlong og Fru Bondeson Berntsen har kjøpt nye reisevesker i spektakulære farger som matcher både T-shirt og caps......

Kipling vesker matcher t-shirt og caps

Princess Cruises i Akaroa

Orange hus....

... med lilla dør.....

Rosa hus som matcher Fru Bondeson Berntsen

Postkasse ved rosa hus

I morgen fortsetter vi turen sydover til Dunedin.