mandag 24. oktober 2016

Bærumsmarka (Brunkollen/Nygård)

Høsten er kommet, men Markatraverne fortsetter ufortrødent et par uker til.  Forrige uke var det Arne som tok oss med til Brunkollen i Bærumsmarka.  Vi hadde vært på Brunkollen tidligere, men denne gang var det en annen runde med start fra Løvenskioldsbanen hvor det var militære øvelser både på og utenfor skytebanen.

Brunkollen er brun og ligger på en kolle med flott utsikt og fjorden og Bærum.  Dette tradisjonsrike stedet i Bærumsmarka ble bygget av nazistene under krigen, men staten overtok stedet etter krigen og solgte det videre til Bærum kommune i 1948.  Speiderne har hatt tilhold her og også Bærum Trekkhundklubb, men i 1971 overtok et av medlemmene i trekkhundklubben, Arild Hovelsrud, stedet.  En av forutsetningene for å overta Brunkollen var at det var vei, vann og strøm der, og i 1983 kunne beboerne på Brunkollen skru på strømmen som de siste i Akershus.

Det har vært eierskifter siden, men Brunkollen drives stadig som aktiv turisthytte, og det sies at oppskriften på skolebrødene stadig er den samme.... 

Klare for Brunkollen
Så litt om turen som var betegnet som middels/tung og på ca. 12 km.  Det var ganske bratt de første 1,5 km, men deretter ble det enda brattere og ganske steinete opp Hagakleive og videre til Skuta. Skutas skarve ligger på 350 moh og herfra var det flott utsikt over nesten hele Bærum.

På veien tilbake passerte vi turisthytta Nygård, og her var det åpent, kunst på veggene, fyr i peisen og en usedvanlig koselig vertinne.  Noen koste seg med en ekstra kopp kaffe og en vaffel før siste innspurt tilbake til Løvenskioldbanen.

Det var kun 10 deltakere denne sure høstdagen (+ hunden Vilma), men turen var flott og humøret på topp som vanlig. Tusen takk til Arne for flott tur og god guiding.  

Vilma er klar for tur

søndag 9. oktober 2016

Kongens nei


Nå har vi sett "Kongens nei" - en film om de dramatiske aprildagene i 1940 da Tyskland invaderte Norge og Norges konge fikk et ultimatium fra den tyske krigsmakten.

Vi kjente selvfølgelig historien om kongens nei til Quisling og kongefamiliens flukt fra Oslo til Elverum og Nybergsund, men å se denne handlingen dramatisert i film var sterkt. Vi så en gammel og markert Kong Haakon som var helt krystallklar i sin rolle som valgt konge. Han var valgt av folket i 1905 og kunne ikke gi etter for Hitler ved å innsette Quisling som statsminister mot folkets vilje.

Det var danske Jesper Christensen som spilte rollen som Kong Haakon, og bedre kan det ikke gjøres.

Anders Baasmo Christiansen i rollen som Kronprins Olav spilte også utrolig bra, og samspillet og dynamikken mellom far og sønn var tydelig og klar.  Kong Haakon var reflektert og stødig og Kronprins Olav fremsto som mer utålmodig og konfronterende.  

Vi møter mange av datidens viktigste politikere i filmen, og regjeringen med statsminister Nygaardsvold fremstår som svak og vinglete.  

Filmen omhandler både viktige historiske begivenheter og familiære dramaer, og var spennende fra start til slutt.  Vi likte den godt og syntes det var en fin historisk oppdatering.

Hva hadde skjedd hvis Kong Haakon den gang hadde gitt etter for tyskernes ultimatum? Vi kan jo reflektere litt over det.....

Se filmen!  

Jesper Christensen som Kong Haakon
Anders Baasmo Christiansen som Kronprins Olav

fredag 7. oktober 2016

Maridalen

Høsten er fantastisk, og fantastisk var også turleder Ragnhilds tur i Maridalen.

Vi har gått i Maridalen før, men ikke så mye.  Denne gang var det fremmøte ved Hammeren, og derfra gikk turen opp til den gamle husmannsplassen Kamphaug og videre til Fagervann hvor dagens rest fant sted etter nesten 3 timer.  Det var bratt opp og en stigning på 260 meter, men det er ingen ting for den spreke gjengen som møtte i går.  

Fra Fagervann var det nedoverbakker og flott utsikt over vakre Maridalsvannet, og etter 5 timer var vi tilbake ved Hammeren.

Turen var betegnet som middels/tung og totalt på 12 km.  Vi vil vel si middels.....   Men slitne ble vi selvfølgelig.   Flott tur med flotte venner i flott terreng.

Stor takk til alltid positive og engasjerte Ragnhild.

Markatraverne i Maridalen

Singing in the Rain


Like før avreise til Kreta tok vi en tur til Folketeateret for å se "Singing in the Rain" - en gammel og god klassiker som vi husker fra film med Debbie Reynolds og Gene Kelly.  Vi har sett den på Oslo Nye for noen år siden også med Kåre Conradi og Heidi Ruud Ellingsen.

Men nå altså med Stian Blipp, Atle Pettersen og Charlotte Brænna,- veldig bra alle tre, men den største danseren var nok Stian Blipp.

Handlingen er god og gammel fra den tiden Hollywood skulle gå over fra stumfilm til lyd, og det er intriger mellom stumfilmsterner og de nye med lyd.  Her er humor og tåpelige stjerner, men masse flott og kjent musikk og dans.  Vi storkoste oss i en fullsatt og begeistret sal.

Man merker at Folketeateret er privat og kommersielt. Her oppfordres man til å ta bilder underveis i forestillingen og poste på instagram med egen # (effektiv markedsføring via sosiale medier), samt at man kan ta med vin (til og med hele flasker....) inn i salen.  Sånt blir det salg av!

Stor takk til Marius og Cathrine, Alexander og Margrethe for gavekort på bursdagen min.  Jeg elsker gaver som gir opplevelser.

Så tok vi toget hjem igjen.  Deilig lørdagskveld!  

I'm singing in the rain (Atle Pettersen)
Feiende avslutning
Stian Blipp, Charlotte Brænna og Atle Pettersen


onsdag 5. oktober 2016

Paleochora


I løpet av våre to uker på Kreta bodde vi på tre forskjellige steder - Kolimbari på nordkysten, Agios Nikolaos på østkysten og Paleochora på sydkysten - og aller best likte vi oss i Paleochora.  Paleochora er egentlig en døsig landsby og har ingen store turisthoteller, men det finnes rom til leie i nesten hvert eneste hus, og om sommeren er hver eneste av byens 3.000 sengeplasser opptatt.  Det virket på oss som om det var mest individuelt reisende her,- de fleste kom med leiebil eller båt fra en av de andre småbyene langs kysten.  Dette var det eneste stedet vi hørte norsk på hele reisen, og antakelig er det et sted man kommer tilbake til.

Vi hadde funnet et lite personlig kunsthotell - Aris Hotel - i enden av gamlebyen, og dette svarte absolutt til forventningene.  Et hyggelig søskenpar drev dette koselige hotellet med ting og tang både ute og inne og nyoppussede rom med balkong.  Her koste vi oss og spaserte ned til stranden om dagen og inn til den livlige byen om kvelden.  Om kvelden forvandles hele byen til et sammenhengende restaurant- og barområde da gatene stenges og restaurantene flytter bord og stoler ut i gatene.  Her var det mat for enhver smak, og vi fikk god mat over alt.  Vi vil spesielt nevne Taverna Caravella som ble drevet av en meget effektiv familie og hvor vi ble invitert inn på kjøkkenet for å se på fisk og annen mat.  Både vårt fiske- og lammemåltid på Caravella smakte fortreffelig.

En spesiell ting ved restaurantene her er at du alltid får en liten karaffel med Raki (brennevin), to små glass og en liten dessert (pudding, frukt e.l.) uten å ha bestilt det. Grekerne setter sin ære i gjestfrihet og vil alltid gi litt ekstra.  Koselig for oss som gjester, men Raki er sterkt da.....

Aris Hotel
Kunst i Paleochora
På kjøkkenet på Taverna Caravella
Lunsjutsikt i Paleochora 
Elafonisi var en annen "topp" på turen.  Dette er en tropisk lagune med en kritthvit sandstrand så langt øyet rekker.  Fra stranden kan man vade over til den lille øya Elafonisi som har gitt navn til hele området.  Dette er en perle av de sjeldne, men samtidig en turistmagnet, og pakketurister i Chania fraktes hit med buss. Området er kjempestort, og det er masse solsenger og parasoller, så det er rom, luft og vann for alle og ingen "sild i tønne".

Vi tok båt fra Paleochora til Elafonisi, og fikk en koselig båttur vestover langs kysten på kjøpet - veldig fint.
Elafonisi
Dagene på sydkysten var flotte med nydelig vær og badetemperatur i det turkise vannet, lune kvelder og vakre solnedganger over fjellene og et avsluttende glass rødvin på vår egen balkong etter middag. Bedre kan man ikke ha det. 

Vi reiser gjerne tilbake til Hellas, men vil se andre øyer nest gang.  Det er imidlertid mange raviner og fjellområder man fortsatt kan utforske på Kreta, men vi har vel stillet vår nysgjerrighet for Kreta i denne omgang.  


Spinalonga

En annen grunn til at vi ville til Kreta var ønsket om å besøke Spinalonga.  Vi hadde lest Victoria Hislops bok "Øya" om leprakolonien på Spinalonga fra 1903 frem til 1957.  På denne lille øya, som ikke er stort mer enn en borg, bodde de spedalske totalt isolert i en landsby de selv bygget innenfor borgens murer.

Spinalonga har en lang historie og ble bygget allerede 3000 f.Kr. for å beskytte byen Elounda, som da var en av de viktigste byer på Kreta.  I dag er Elounda Kretas mest eksklusive destinasjon med fantastiske 5-stjerners hoteller med egne basseng og strand. Ja, videre så bygde venetianerne en borg over ruinene av det gamle fortet på 1600-tallet og beholdt kontrollen over øya inntil det Ottomanske riket skapte en tyrkisk landsby der i 1715.  Etter at Kreta  oppnådde sin uavhengighet, ble tyrkerne tvunget til å forlate Kreta, men de vegret seg.  Det var først da Hellas gjorde Spinalonga til leprakoloni i 1903 at de siste tyrkerne forlot øya.

Livet i leprakolonien på Spinalonga beskrives levende i Victoria Hislops bok, og de syke skapte et samfunn med shoppinggate, kafeer, kino, kirke og selvsagt sykehus.  Der ble det født barn, inngått ekteskap og selvsagt var det begravelser.  Vi så både gravplassen hvor leprapaseienter var gravlagt og en mye eldre gravplass.

Det var spennende å komme til Spinalonga og en flott opplevelse.  Vi tok et halvdagscruise fra Agios Nikolaos, og hadde en flott båttur i tillegg til besøket på selve øya.  På Spinalonga fulgte vi en engelsktalende og livlig guide, som tydeligvis ikke var særlig betatt av dagens greske politikere....

Deretter spaserte vi rundt hele øya og forsøkte å danne oss bilde av hvordan folk kan ha laget sitt lille samfunn (på de meste bodde det ca. 2.000 personer her) her.  

Det var en strålende søndag med sol fra skyfri himmel, turkis hav, knallblå himmel og spesielle opplevelser.   Vi tok turen helt til denne delen av Kreta kun for å besøke Spinalonga, og det er vi glade for.


Båttur til Spinalonga
Nostros Cruises
Borgen på Spinalonga
Spinalonga
På vei til Spinalonga
Arild på vei inn i tunnelen på Spinalonga
Rester av boliger
Rester av shoppinggaten

Leprasykehuset
Gravplass for leprapasienter
Inne i en av de to kirkene (en gang var det syv kirker)
Takk for oss Spinalonga

tirsdag 4. oktober 2016

Samaria-ravinen


En av grunnene til at vi reiste til Kreta var at vi ønsket å gå Samaria-ravinen.  Dette er Europas lengste ravine på 17 km fra start ved 1250 moh til havets overflate 0 moh.   

Allerede kl. 05:20 ble vi hentet ved hotellet, og etter diverse oppsamlinger og frokoststopp kom vi frem til startpunktet kl. 08:00. Vi så solen komme opp over fjellene, og startet vår nedstigning i de yrle morgentimer.  Det var mye stein og ulent terreng de første 3 - 4 kimometrene, men etterhvert ble det litt mer opp og ned inntil vi kom til selve ravinen som er kun 3 - 4 meter på det smaleste og med bratte klippevegger "Jernportene" 500 meter opp på begge sider.  Her var det varselskilt om å gå raskt på grunn av fare for steinsprang.... og det raslet litt her og der. Selve ravinen var mye lengre enn vi hadde trodd, men det var ganske flatt de siste kilometrene før vi kom frem til Agia Roumeli og kunne kaste oss i havet.   Det var DEILIG !!!! 

I "Jernporten"
Soloppgang over Samaria
På vei ned Samaria-ravinen
Vakkert landskap
Samaria - gammel bosetting 
Rester av gammel bosetting

Samaria har vært nasjonalpark siden 1962, og det er et stort artsmangfold av flora, fauna, fugler og økosystemer inne i ravinen.  Landskapet er spektakulært og stadig skiftende.  Vi har aldri opplevd noe lignende.

Ravineområdet er godt tilrettelagt for fotturister (flere tusen går ravinen hver dag) med regelmessige rasteplasser med toaletter og muligheter for vannpåfylling.  Det er satt opp oversiktlige kart og avstandsmerker på hver rasteplass, slik at man hele tiden vet hvor langt man har gått og motiveres til å gå resten.  

Bloggeren innrømmer at hun var sliten etter den 17 km lange "nedfarten", og et bad i det forfriskende turkise havet var deilig og oppmykende.  Litt støle var vi et par dager, men ikke på langt nær så støle som betjeningen på hotellet forespeilte oss.  "Dere må trene for å klare dette", sa de til oss.   "Selvfølgelig", sa vi, "det gjør vi hver dag....."

Flott opplevelse og et av høydepunktene på Kreta.