lørdag 31. desember 2011
torsdag 29. desember 2011
Fetterfest med langkåltest
Bordet var pyntet med ting Karin fikk i julegave av sine internasjonale venner som selv ikke feirer jul. Det ble riktig lekkert (synes vi da....)
Langkål er en julerett fra Ullensaker som kun brukes til ribbe, og i familien Sigvartsen/Berntsen har dette vært tradisjon i generasjoner. Nå skulle den testes på farge, konsistens og krydring. Vertskapet hadde forberedt testingen godt, og utarbeidet et eget evalueringsskjema som hver enkelt skulle fylle ut. Her er langkål fra fire familier, og jammen var de forskjellige.
Alle tok oppgaven alvorlig, og her er deltagerne i dyp konsentrasjon. Det ble mye diskusjon om fasthet, mengden av allehånde, gammeldags stamping mot moderne maling, samt tipping av hvem som var kokken.
Det var utlovet premie til den langkålen som lignet mest på bestemor Teies, men alle her var for unge til å ha smakt på den... Jurien besluttet derfor å utdele premien til den som hadde flest riktige,- og det ble MORTEN !!!
Verten sto for underholdningen ved å lese fra sin barnebok. Der sto det at han veide 5 kg ved fødsel og var 56 cm lang - herregud for en diger unge! Videre kunne han berette at hans livretter var kjøttkaker, grøt og pølser, og at han syklet til Hamar da han var seks år. Innholdet i boken bar preg av å være skrevet av en svært stolt mor.
Arild kjørte igang full disco med Åge Alexandersen og ABBA, og "de gamle" kastet seg ut i dansen.... Her var ingen hengehuer nei! Ikke visste denne bloggeren at det var så mye krutt i Sigvartsen-slekten! Bra fest!
Langkål er en julerett fra Ullensaker som kun brukes til ribbe, og i familien Sigvartsen/Berntsen har dette vært tradisjon i generasjoner. Nå skulle den testes på farge, konsistens og krydring. Vertskapet hadde forberedt testingen godt, og utarbeidet et eget evalueringsskjema som hver enkelt skulle fylle ut. Her er langkål fra fire familier, og jammen var de forskjellige.
Alle tok oppgaven alvorlig, og her er deltagerne i dyp konsentrasjon. Det ble mye diskusjon om fasthet, mengden av allehånde, gammeldags stamping mot moderne maling, samt tipping av hvem som var kokken.
Det var utlovet premie til den langkålen som lignet mest på bestemor Teies, men alle her var for unge til å ha smakt på den... Jurien besluttet derfor å utdele premien til den som hadde flest riktige,- og det ble MORTEN !!!
Verten sto for underholdningen ved å lese fra sin barnebok. Der sto det at han veide 5 kg ved fødsel og var 56 cm lang - herregud for en diger unge! Videre kunne han berette at hans livretter var kjøttkaker, grøt og pølser, og at han syklet til Hamar da han var seks år. Innholdet i boken bar preg av å være skrevet av en svært stolt mor.
Arild kjørte igang full disco med Åge Alexandersen og ABBA, og "de gamle" kastet seg ut i dansen.... Her var ingen hengehuer nei! Ikke visste denne bloggeren at det var så mye krutt i Sigvartsen-slekten! Bra fest!
onsdag 21. desember 2011
Julelunsjen i Eidsvoll/Ullensaker Blad
Veldig hyggelig at Eidsvoll/Ullensaker Blad idag hadde en artikkel og flotte bilder fra julelunsjen for flyktninger. Markedsføring det "kæinn" vi i Røde Kors.
Skaff meg en tenor
Nå har vi vaska gølvet og vi har børi... ja, vi er ferdige til jul !!!
I går kveld tok vi en bytur for å gå på teater. Tydelig at mange holder på med andre ting før jul, for teatret var bare halvfullt. Kan ikke huske sist vi var på teater i Oslo og det var så lite publikum.
Vi så "Skaff meg en tenor" på Oslo Nye - en komedie/farse med om en fetert italiensk operasanger og masse forviklinger. Geir Kvarme spilte operasangeren Tito Merelli og Anders Hatlo sjef for Operaselskapet. Det var humor, fart, flotte farger og (for lite) operamusikk. Men vi lo og koste oss og hadde en fin kveld.
søndag 18. desember 2011
Christmas with Nordic Tenors
Etter julelunsjen, tok vi, sammen med Wenche og John, "straka vägen" til Kulturhuset på Lillestrøm og "Christmas with Nordic Tenors". Gruppen består av Jan-Tore Saltnes, Roald Harr og Sveinung Hølmebakk, og har hatt stor suksess de siste årene. De kombinerer kunstnerisk kvalitet med humor, dans og musikalske opplevelser.
I går kveld var det altså "Christmas", og det var bra - bevares! Men vi syntes det var litt kjedelig, og savnet noen kjente operaarier.... Da de avsluttet med felles avsynging av "Deilig er jorden", ble litt for klissete for oss.
Nordic Tenors
Hjemme sto kjøkkenbordet dekket til rakfiskmiddag. Med flere slag rakfisk med tilbehør og Pavarotti på CD-spilleren ble dette en koselig avslutning på en travel lørdag.
Klart for rakfiskmiddag på kjøkkenet
John og Wenche
I går kveld var det altså "Christmas", og det var bra - bevares! Men vi syntes det var litt kjedelig, og savnet noen kjente operaarier.... Da de avsluttet med felles avsynging av "Deilig er jorden", ble litt for klissete for oss.
Nordic Tenors
Hjemme sto kjøkkenbordet dekket til rakfiskmiddag. Med flere slag rakfisk med tilbehør og Pavarotti på CD-spilleren ble dette en koselig avslutning på en travel lørdag.
Klart for rakfiskmiddag på kjøkkenet
John og Wenche
Julelunsj for flyktninger
Så har jeg arrangert den første julelunsjen for flyktninger og guider. Den ble holdt på STATIONEN Restaurant på Jessheim - en indisk restaurant - og dette var tydeligvis et populært tiltak. Jeg hadde forhåndsbestilt en indisk miks av forskjellige retter som kylling, lam, ris, sauser, nan-brød etc., og dette falt i smak. Det ble god stemning, latter og taler.
På facebook-gruppen for Flyktningeguiden i Ullensaker har en av deltakerne skrevet at dette var det beste arrangement hittil og en fin måte å bli kjent på, så nå gjelder det å skape stigning fremover. Neste arrangement blir en tur til Nobels Fredssenter, som skal ha en utstilling om Afghanistan i februar. Fra 2012 har vi også anledning til å stille et beløp tilgjengelig til hver guide som skal brukes til aktiviteter som kino, museumsbesøk, konserter, togbilletter etc. Nyheten om det ble svært godt mottatt i går.
Ved slutten av lunsjen kom flere med julegaver til meg, veldig rørende, spesielt tatt i betraktning at de selv ikke feirer jul. Man får mer enn man gir på alle måter ved å jobbe frivillig. Mitt juleønske nå er flere mannlige flyktningeguider.
Nasira, Vera, Zaki og Karin
Tahira med sin sønn
Aneta, Nahed, Mette, Masooma og Jorunn
Sadiqua, hennes sønn, Rim, Beate og Shabnam
Ibrahim, Randa, Selemawit og Anne
Karin og Ibrahim
Mette, Masooma og Jorunn
Shabnam med sin lille datter
På facebook-gruppen for Flyktningeguiden i Ullensaker har en av deltakerne skrevet at dette var det beste arrangement hittil og en fin måte å bli kjent på, så nå gjelder det å skape stigning fremover. Neste arrangement blir en tur til Nobels Fredssenter, som skal ha en utstilling om Afghanistan i februar. Fra 2012 har vi også anledning til å stille et beløp tilgjengelig til hver guide som skal brukes til aktiviteter som kino, museumsbesøk, konserter, togbilletter etc. Nyheten om det ble svært godt mottatt i går.
Ved slutten av lunsjen kom flere med julegaver til meg, veldig rørende, spesielt tatt i betraktning at de selv ikke feirer jul. Man får mer enn man gir på alle måter ved å jobbe frivillig. Mitt juleønske nå er flere mannlige flyktningeguider.
Nasira, Vera, Zaki og Karin
Tahira med sin sønn
Aneta, Nahed, Mette, Masooma og Jorunn
Sadiqua, hennes sønn, Rim, Beate og Shabnam
Ibrahim, Randa, Selemawit og Anne
Karin og Ibrahim
Mette, Masooma og Jorunn
Shabnam med sin lille datter
lørdag 17. desember 2011
"På Druen" på julemiddag
Den eksklusive vinklubben "På Druen" bestemte seg for å legge årets julemiddag til den nye restauranten "Smaken av Sundbytunet" på Jessheim.
Sundbytunet er opprinnelig et gammelt gårdstun i sentrum av Jessheim. Her har familien gjort store investeringer i flere serveringssteder, eget bakeri, destilleri og bryggeri, spennende nisjeforretninger og lokale tradisjoner.
Menyen besto av tradisjonelle juleretter, og en av de retter som ble tilbudt var langkål. Vi ble meget skeptiske og spurte hvordan den var tilberedt. Da servitøren fortalte om at dette var kål som var kokt i 8 timer, ble vi enda mer skeptiske.
May-Brith tok sjansen på langkålen, og det viste seg at vår skepsis var berettiget. Dette var ikke skikkelig langkål slik vi kjenner den. Nei, intet kommer opp mot Arilds langkål, og vi venter til juleaften med å smake på den.
Det ble en lystig kveld som også bød på et par hyggelige overraskelser. Gunn og Jan Håkon har nå reist til Gran Canaria for tre ukers juleferie, mens vi andre forblir i Norge noen uker nå.....
Julemat og langkål a la Sundbytunet...
Blide damer "På Druen"
Sundbytunet er opprinnelig et gammelt gårdstun i sentrum av Jessheim. Her har familien gjort store investeringer i flere serveringssteder, eget bakeri, destilleri og bryggeri, spennende nisjeforretninger og lokale tradisjoner.
Menyen besto av tradisjonelle juleretter, og en av de retter som ble tilbudt var langkål. Vi ble meget skeptiske og spurte hvordan den var tilberedt. Da servitøren fortalte om at dette var kål som var kokt i 8 timer, ble vi enda mer skeptiske.
May-Brith tok sjansen på langkålen, og det viste seg at vår skepsis var berettiget. Dette var ikke skikkelig langkål slik vi kjenner den. Nei, intet kommer opp mot Arilds langkål, og vi venter til juleaften med å smake på den.
Det ble en lystig kveld som også bød på et par hyggelige overraskelser. Gunn og Jan Håkon har nå reist til Gran Canaria for tre ukers juleferie, mens vi andre forblir i Norge noen uker nå.....
Julemat og langkål a la Sundbytunet...
Blide damer "På Druen"
Lutefisk
Tradisjoner og ritualer skal man vedlikeholde. Den årlige lutefiskmiddagen med Sidsel og Grete er en gammel tradisjon som vi startet for minst 20 år siden. Vi gleder oss hvert år til å møtes på vår stamkafe på det gamle SAS-hotellet for å avnyte årets delikatesse og gi hverandre en oppdatering på familie, reiser og andre aktiviteter.
Årets fisk var god, og det samme var tilbehøret. Geitost og sirup er litt spesielt til, synes jeg, men det måtte prøves. En hyggelig svensk (selvfølgelig) servitør tok seg godt av oss.
Vi avsluttet jentemiddagen med et lite glass vin i dagligstuen på Hotel Continental. Koselig kveld på by'n!
Årets delikatesse
Glade damer på by'n
Årets fisk var god, og det samme var tilbehøret. Geitost og sirup er litt spesielt til, synes jeg, men det måtte prøves. En hyggelig svensk (selvfølgelig) servitør tok seg godt av oss.
Vi avsluttet jentemiddagen med et lite glass vin i dagligstuen på Hotel Continental. Koselig kveld på by'n!
Årets delikatesse
Glade damer på by'n
mandag 12. desember 2011
Kon-tiki Museet
Etter turen til Rapa Nui (Påskeøya), hvor vi syntes Thor Heyerdahl fikk lite hederlig omtale, bestemte vi oss for å ta en tur tl Kon-tiki Museet for å lære mer. Og vi må vel si at vi fikk et mer nyansert bilde av hans arbeid der enn det vi fikk av guiden på Påskeøya.
Det var i 1955 at Thor Heyerdahl la ut på en ett-årig ekspedisjon til Påskeøya (og østlige deler av Polynesia). Med seg hadde han fem arkeologer, bl.a. William Molloy som fikk stor heder og ære for sine utgravninger på øya. Ja, så stor at hans urne ble begravet på hedersplass der ute.
Utgravningene avslørte at de store stenhodene som lå rundt omkring på øya faktisk var høye statuer som var begravd opp til halsen i vindblåst sand fra landskapet omkring. Ekspedisjonen oppdaget også til da ukjente steinhus og statuer av samme slag som fra før-inka perioden i Sør-Amerika. Hvorvidt stenarbeidene på Påskeøya kun er laget av folk fra Polynesia eller om de også var påvirket av inkaene fra Peru er fortsatt et spørsmål de lærde strides om. Senest i sommer ble det gjort DNA-funn som kan tyde på at noen også kan ha kommet fra Syd-Amerika. Og det er vel ikke utenkelig.
Molloy fortsatte utgravningsarbeidene der ute i mange år, mens Heyerdahl fortsatte til andre eventyr.
Heyerdahl vendte senere tilbake til Påskeøya, og organiserte arkeologiske utgravninger der fra 1986 - 1988. Et tema som det har vært mange teorier om er hvorledes disse kjempestatuene kunne flyttes. Det mest sannsynlige er at de ble flyttet i stående stilling, og det kan se ut som om Heyerdahl erkjente det da han etter sitt siste besøk skrev boken: "Påskeøya - en gåte blir løst".
Å reise er å lære - jo mer man reiser, jo mer interessert blir man i nye og ukjente kulturer. Og jo mer man reiser, jo lenger blir listen over nye reisemål.... India står høyt på listen nå!
Fin utflukt en mørk desembersøndag. Og så er det hyggelig å notere at ikke alle nordmenn befinner seg på kjøpesentrene i desember. På Kon-tiki Museet var det både norske barnefamilier og utenlandske turister.
Det var i 1955 at Thor Heyerdahl la ut på en ett-årig ekspedisjon til Påskeøya (og østlige deler av Polynesia). Med seg hadde han fem arkeologer, bl.a. William Molloy som fikk stor heder og ære for sine utgravninger på øya. Ja, så stor at hans urne ble begravet på hedersplass der ute.
Utgravningene avslørte at de store stenhodene som lå rundt omkring på øya faktisk var høye statuer som var begravd opp til halsen i vindblåst sand fra landskapet omkring. Ekspedisjonen oppdaget også til da ukjente steinhus og statuer av samme slag som fra før-inka perioden i Sør-Amerika. Hvorvidt stenarbeidene på Påskeøya kun er laget av folk fra Polynesia eller om de også var påvirket av inkaene fra Peru er fortsatt et spørsmål de lærde strides om. Senest i sommer ble det gjort DNA-funn som kan tyde på at noen også kan ha kommet fra Syd-Amerika. Og det er vel ikke utenkelig.
Molloy fortsatte utgravningsarbeidene der ute i mange år, mens Heyerdahl fortsatte til andre eventyr.
Heyerdahl vendte senere tilbake til Påskeøya, og organiserte arkeologiske utgravninger der fra 1986 - 1988. Et tema som det har vært mange teorier om er hvorledes disse kjempestatuene kunne flyttes. Det mest sannsynlige er at de ble flyttet i stående stilling, og det kan se ut som om Heyerdahl erkjente det da han etter sitt siste besøk skrev boken: "Påskeøya - en gåte blir løst".
Å reise er å lære - jo mer man reiser, jo mer interessert blir man i nye og ukjente kulturer. Og jo mer man reiser, jo lenger blir listen over nye reisemål.... India står høyt på listen nå!
Fin utflukt en mørk desembersøndag. Og så er det hyggelig å notere at ikke alle nordmenn befinner seg på kjøpesentrene i desember. På Kon-tiki Museet var det både norske barnefamilier og utenlandske turister.
søndag 11. desember 2011
Marius og Alexander 30 år
Den store dagen ble feiret med familiemiddag. Vi startet med Champagne (ordentlig altså), og deretter var det tre retters middag med jubilantenes livrett, pinnekjøtt, til hovedrett.
Her er familien Glum (...ehhh Berntsen....) etter middagen.
Det var hyggelig å ønske Cathrine velkommen, og her er mor med sine jubilerende sønner og Cathrine.
Far hadde bakt marsipankake som vanlig, og den smakte nydelig. Kransekake med smellbonboner kom også på bordet, og jubilantene moret seg med bløte vitser og "kroner" på hodet.
Moro med jubilanter gitt!
Her er familien Glum (...ehhh Berntsen....) etter middagen.
Det var hyggelig å ønske Cathrine velkommen, og her er mor med sine jubilerende sønner og Cathrine.
Far hadde bakt marsipankake som vanlig, og den smakte nydelig. Kransekake med smellbonboner kom også på bordet, og jubilantene moret seg med bløte vitser og "kroner" på hodet.
Moro med jubilanter gitt!
En eritreisk aften
Ghizlane og jeg var invitert til Selemawit og hennes to døtre på eritreisk middag. Det ble en hyggelig aften med god mat og ikke minst kaffe. Selemawit hadde tilberedt et typisk måltid fra sitt hjemland Eritrea bestående av gryte med lammekjøtt, farget ris, salat, grønnsaker og Enjara (brød). Det vanlige i Eritrea er at man legger brødet (ligner nesten pannekake) på tallerken, og så legger man det andre oppå og spiser med fingrene. Ghizlane og jeg spurte om å få kniv og gaffel, og det fikk vi.
Her er Ghizlane med Selemawit, Randa (9 år) og Rim (8 år).
Middagen er klar
Etter middagen begynte det seremonielle. Selemawit skiftet til en tradisjonell kjole, tok frem sitt kaffesett og la tepper og madrasser utover gulvet. Først brente hun kaffen, så malte hun den og tilslutt blandet hun kaffe og vann i en spesiell "coffee pot". Vi ble anmodet om å legge oss ned på madrassen og det gjorde vi. Kaffen smakte underbart både med og uten sukker.
Her er Selemawit med sitt kaffesett
Ghizlane og jeg vener på kaffen.
Tilslutt kom vannpipen frem, og både Selemawit og Ghizlane koste seg med denne. Jeg sto over....
Dette var en veldig koselig aften og samtidg en introduksjon til en ny kultur. Nå må jeg lese litt mer om Eritrea.
Her er Ghizlane med Selemawit, Randa (9 år) og Rim (8 år).
Middagen er klar
Etter middagen begynte det seremonielle. Selemawit skiftet til en tradisjonell kjole, tok frem sitt kaffesett og la tepper og madrasser utover gulvet. Først brente hun kaffen, så malte hun den og tilslutt blandet hun kaffe og vann i en spesiell "coffee pot". Vi ble anmodet om å legge oss ned på madrassen og det gjorde vi. Kaffen smakte underbart både med og uten sukker.
Her er Selemawit med sitt kaffesett
Ghizlane og jeg vener på kaffen.
Tilslutt kom vannpipen frem, og både Selemawit og Ghizlane koste seg med denne. Jeg sto over....
Dette var en veldig koselig aften og samtidg en introduksjon til en ny kultur. Nå må jeg lese litt mer om Eritrea.
lørdag 10. desember 2011
Gratulerer Arild!
... med bursdagen i dag! Vi fortsetter med familiefeiringer, og det blir mer mat, kaker og hipp hurra.
Nyt dagen!
Bildet er tatt ved Tatio Geysirene i Chile.
Nyt dagen!
fredag 9. desember 2011
Vår største triumf 30 årI
I dag er det 30 år siden gullguttene våre ble født. Det var en vakker vinterdag med rosa himmel over Akershus festning da de ble født på Rikshospitalet kl. 22.47 og kl. 23.13. Marius veide 2.400 g og Alexander 2.680 og begge var i fin form.
Tenk at det er 30 år siden - ikke til å forstå!
Men "åran dom går" som D.D.E. synger. I kveld blir det fødselsdagsmiddag og hipp hipp hurra!!!
Stor gratulasjon til Marius og Alexander!
Klem
mor og far
torsdag 8. desember 2011
Barbereren i Sevilla
.. spilles på Scene 2 i Operaen, og Dalia og jeg tok turen. Og det ble en skikkelig opptur! Dette var en fartsfylt, humoristisk og fargerik forestilling med kjent og livlig musikk.
Det skal ha tatt Rossini 26 dager å skrive operaen, og den utløste opptøyer da den ble oppført for første gang i 1815. Siden er den blitt en av verdens mest oppførte operaer med alle sine foviklinger, ulykkelig kjærlighet og happy ending.
I hovedrollen som barberer finner vi Espen Langvik, baryton ved Nasjonaloperaen, og han var som skapt for rollen med flott sang, godt spill og glimt i øyet.
Hans forviklingspartner Rosina ble spilt av Ingeborg Schübeler Gillebo - en ung dame som har høstet strålende kritikker for sin deltakelse i Belvedere-konkurransen i Wien og i Dronning Sonjas Internasjonale Musikkonkurranse. Her snakker vi om en "coming star".
Jeg vil også trekke frem Ketil Hugaas som spilte Don Bartolo - bass/baryton med flot sang i en rolle med masse humor.
Det var første gang i var på Scene 2, og det var helt fint. Salen er mindre enn hovedsalen og billettene er unummererte, men man ser bra over alt. Vi satt på 2. rad - bedre kan det ikke bli.
Vi humret og lo og koste oss både med forestillingen og et glass hvitvin i pausen. Nå kan man forhåndsbestille pauseservering på nettet som står klart i pausen - og ingen behøver å benytte pausen til å stå i kø.
Super aften på alle måter.
Nå planlegger Dalia og jeg en operatur til Milano og Venezia i mars.
Det skal ha tatt Rossini 26 dager å skrive operaen, og den utløste opptøyer da den ble oppført for første gang i 1815. Siden er den blitt en av verdens mest oppførte operaer med alle sine foviklinger, ulykkelig kjærlighet og happy ending.
I hovedrollen som barberer finner vi Espen Langvik, baryton ved Nasjonaloperaen, og han var som skapt for rollen med flott sang, godt spill og glimt i øyet.
Hans forviklingspartner Rosina ble spilt av Ingeborg Schübeler Gillebo - en ung dame som har høstet strålende kritikker for sin deltakelse i Belvedere-konkurransen i Wien og i Dronning Sonjas Internasjonale Musikkonkurranse. Her snakker vi om en "coming star".
Jeg vil også trekke frem Ketil Hugaas som spilte Don Bartolo - bass/baryton med flot sang i en rolle med masse humor.
Det var første gang i var på Scene 2, og det var helt fint. Salen er mindre enn hovedsalen og billettene er unummererte, men man ser bra over alt. Vi satt på 2. rad - bedre kan det ikke bli.
Vi humret og lo og koste oss både med forestillingen og et glass hvitvin i pausen. Nå kan man forhåndsbestille pauseservering på nettet som står klart i pausen - og ingen behøver å benytte pausen til å stå i kø.
Super aften på alle måter.
Nå planlegger Dalia og jeg en operatur til Milano og Venezia i mars.
søndag 4. desember 2011
Rapa Nui - avsluttende kommentarer
Vi reiste med Sabra Kulturreiser, og reiseleder var Jon Espeland. Dette var Sabra's føste gruppereise til Chile og Påskeøya, så vi var blant de heldige som fikk delta på denne eksklusive ekspedisjonen.
Programmet var lagt opp med stigning hele veien med Påskeøya som det absolutte høydepunkt, og opplevelsene i San Pedro de Atacama i det nordlige Chile som en positiv overraskelse.
Jon Espeland var en meget dyktig reiseleder. Han har stor kompetanse om og lang erfaring fra Latinamerika,- noe vi fikk nyte godt av. Logistikken fungerte utmerket, og Jon var på pletten hele tiden for at alle skulle ha det bra.
Gruppebildet er tatt av Bjørn Johnsen. Bildet er tatt ved Ahu Akivi.
Gruppen besto av 35 personer, og vi ble en hyggelig og livlig gjeng etter hvert som vi lærte hverandre å kjenne. Det er vanskelig å lande mentalt etter slike enestående opplevelser. Vi vokste opp med Tor Heyerdahls Aku Aku og noen bilder av stenhoder på en øy langt, langt borte. At vi noen gang skulle få komme dit var helt utenkelig.
Men nå har vi vært der! Verden er blitt liten!
Stor takk til Jon og alle i reisefølget for fabelaktige opplevelser sammen.
Programmet var lagt opp med stigning hele veien med Påskeøya som det absolutte høydepunkt, og opplevelsene i San Pedro de Atacama i det nordlige Chile som en positiv overraskelse.
Jon Espeland var en meget dyktig reiseleder. Han har stor kompetanse om og lang erfaring fra Latinamerika,- noe vi fikk nyte godt av. Logistikken fungerte utmerket, og Jon var på pletten hele tiden for at alle skulle ha det bra.
Gruppen besto av 35 personer, og vi ble en hyggelig og livlig gjeng etter hvert som vi lærte hverandre å kjenne. Det er vanskelig å lande mentalt etter slike enestående opplevelser. Vi vokste opp med Tor Heyerdahls Aku Aku og noen bilder av stenhoder på en øy langt, langt borte. At vi noen gang skulle få komme dit var helt utenkelig.
Men nå har vi vært der! Verden er blitt liten!
Stor takk til Jon og alle i reisefølget for fabelaktige opplevelser sammen.
tirsdag 29. november 2011
Geisers de Tatio
Så var vi kommet til siste dag i høyfjellet og nok en nattøvelse. Vekking kl. 04:00 og avreise kl. 05:00. På skikkelig "vaskebrett" bar det oppover i høyden til Tatio Geysirene. Dette er et av de mest berømte naturfenomener i Chile og en stor turistattraksjon. Vi befant oss nå like ved grensen til Bolivia og kunne se fjellene i nabolandet. Blir det Bolivia eller Argentina med Sabra neste gang? Latinamerika er spennende, og vi håper å se og lære mer om denne den av verden. Og vi skal jo både til Colombia, El Salvador og Mexico allerede i april 2012.
Her så vi geysirene sprute varmt vann og damp mens solen kom opp over Andesfjellene - en usedvanlig vakker og meget spesiell opplevelse. Men dette var høyt ja. Det er nok både første og siste gang at vi spiser frokost i 4.320-meters høyde.
Geisers de Tatio
Geisers de Tatio
Ved Geisers de Tatio kl. 07:00 om morgenen... grrr...
Varmt vann på 4.320 m.o.h
Frokost 4.320 m.o.h. - sammen med Jorunn og Helge Meen
Vicunas - Andesfjellenes "kameler" som lever på over 4.000-meters høyde
4.600 m.o.h. - det kjente vi..
Etter denne utflukten, kjørte vi tilbake til Calama og tok fly til Santiago. Jeg vil gi noen avsluttende kommentarer når jeg mottar fellesbildet som ble tatt på Rapa Nui.
Vel blåst så lenge!
Her så vi geysirene sprute varmt vann og damp mens solen kom opp over Andesfjellene - en usedvanlig vakker og meget spesiell opplevelse. Men dette var høyt ja. Det er nok både første og siste gang at vi spiser frokost i 4.320-meters høyde.
Geisers de Tatio
Geisers de Tatio
Ved Geisers de Tatio kl. 07:00 om morgenen... grrr...
Varmt vann på 4.320 m.o.h
Frokost 4.320 m.o.h. - sammen med Jorunn og Helge Meen
Vicunas - Andesfjellenes "kameler" som lever på over 4.000-meters høyde
4.600 m.o.h. - det kjente vi..
Etter denne utflukten, kjørte vi tilbake til Calama og tok fly til Santiago. Jeg vil gi noen avsluttende kommentarer når jeg mottar fellesbildet som ble tatt på Rapa Nui.
Vel blåst så lenge!
Altiplanic Lagoons
De siste dagene ble så hektiske at jeg ikke fikk skrevet daglig. Jeg opplever at det er vanskelig å rekonstruere detaljene på samme måte her hjemme i Norge.
Men på onsdag la vi ut på heldagstur til Altiplanic Lagoons. Her opplevde vi oaser, små landsbyer, og laguner på over 4.000 m.o.h. Området var omgitt av mektige og snødekte vulkaner som avgir smeltevann til lagunene.
Jeg lar bildene nedenfor gi et snitt av dagen. Enjoy!
Oasen ved Socaire
Arkeologer på ekspedisjon
Så tok hun et fikeblad ..... i oasen ved Socaire
Los Flamencos National Reserve
Los Flamencos National Reserve
Laguna Miscanti - 4.120 m.o.h.
Våre to forskere - meteorolog og kjemiker - ved Stenbukkens vendesirkel midt på INKA-veien
Abonner på:
Innlegg (Atom)