tirsdag 9. november 2010

Dallas



Vi startet dagen med en 15 mils kjøretur inn til Dallas,- byen som gir oss assosiasjoner til såpeserier som "Dynasty" og "Dallas". Vi husker både Blake, Crystal og Alexis, og ser dem for oss der de kommer skridende ned trappen i sin herskapsbolig iført de lekreste gevanter.

Ja, ja, Dallas er en viktig olje- og teknologiby i Texas med 1,2 mill innbyggere, men når man ser byens utstrekning og motorveisystem skulle man tro det bodde mange flere her. Den er kun 9. største by i USA og oppkalt etter USA's 11. visepresident, George M. Dallas (så vet vi det...)

Dallas downtown


Nye motorveier under bygging


Dallas downtown (dette må være Blake's kontor..)


Hovedgrunnen til vårt stopp i Dallas var ønsket om å se stedet der President Kennedy ble skutt 22. november 1963. I 6. etasje på skoleboklageret, der hvor Lee Harvey Osvald avfyrte de fatale skuddene, er det nå museum.

Jeg har sagt det før og sier det igjen. Amerikanerne er eksperter på å lage informative og detaljerte utstillinger. Vi fikk en gjennomgang av historien fra Kennedy annonserte sitt presidentkandidatur til drapet, tiden etterpå og konspirasjonsteoriene som fulgte. Vi tittet ut gjennom vinduet der Lee Harvey Osvald sto, og kunne selv erfare hvor nær kortesjen han virkelig var.

Vi husker godt hvor vi var 22. november 1963 og den skrekk og sorg som lammet oss ved drapet på den unge, flotte presidenten som ble bare 46 år. Utstillingen viste hendelsene fra sekund til sekund denne tragiske dagen, og vi kan fikk en klar følelse av hvilken enorm dramatikk dette var.

Like før skuddene falt skal President Kennedy ha sagt til Guvernør Conally: Det er ikke vanskelig å ta livet av presidenten her. Det er bare å skyte fra en av de høye bygningene. Minutter etter falt skuddene!!

Til høyre er vinduet skuddene kom fra


Det var ikke tillatt å ta bilder inne, så vi må nøye oss med noen bilder utenfra.

Historic landmark


Her var bilen da skuddene traff, boklageret i bakgrunnen


Nå er vi tilbake i Houston hvor vi startet rundturen. Det har vært en reise i amerikansk historie - både ny og gammel, og vi har besøkt hjembyen til en karisamatisk President og dødsbyen til en annen. I morgen fortsetter vi reisen til hjembyen til dagens demokratiske President Barack Obama.

mandag 8. november 2010

Little Rock

.. var en gang en døsig sørstatsby. Men det var før byens store sønn Bill Clinton ble USA's 42. president. Nå har byen blomstret med museer, livlige klubber, restauranter, kafeer og butikker. Vi ble meget positivt overrasket over Little Rock, og brukte søndag formiddag til en spasertur langs elven og over broene. Her var det historiske broer, skulpturpark, nytt amfiteater, Inland Marine Museum og masse informasjon om indinanernes historie og borgerkrigen.

Little Rock er hovedstaden i Arkansas og har ca. 183.000 innbyggere. Den har en dyster historie fra borgerrettskampen, og det var voldsomme opptøyer her i 1957 da byens borgermester nektet å etterkomme ordre fra President Eisenhower om å ta fargede inn på High School. Dette resulterte i at Presidenten sendte soldater til Little Rock for å beskytte "Little Rock Nine" (de første ni sorte studentene.)

Junction Bridge


Hovedgrunnen til vårt opphold i Little Rock var Clinton Presidential Center. Senteret ble åpnet i 2003 og viste Clintons presidenttid på en grundig og pedagogisk måte med ny teknologi og fine utstillinger. Huset var i moderne arkitektur, og utenfor var det en vakker park langs President Clinton Avenue.

Vi startet besøket med brunch i Restaurant "Forty Two" - her betalte vi ekstra for Cola og kaffe, men champagne var inkludert i buffeen. Synd vi skulle ut på en lengre kjøretur etterpå....

Clinton Presidential Center


Utenfor Clinton Presidential Center


Etter vår vurdering var Clinton en god President som utrettet mye både globalt, sosialt og økonomisk. Trist at han blir mest husket for Lewinski.... ("I did not have any sexual relationship with that woman.... Miss Lewinski!")

The Oval Office


The Oval Office


Nå nærmer vi oss Dallas, og i morgen er vi klare for mer historie.

søndag 7. november 2010

Memphis

Memphis har ca. 700,000 innbyggere og er mest kjent for Graceland, Elvis Presleys hjem. Det er mange ting å se i Memphis, men vi bestemte oss for å se Graceland og National Civil Rights Museum.

Vi innledet besøket i Memphis med å bo på Elvis Presleys THE HEARTBREAK HOTEL. Her var det Elvis i alle kanaler sammen med Elvis i interiøret. Vi spiste litt snacks og hygget oss til Elvis musikk på storskjerm. Vi fant ut at vi var litt for unge til å huske detaljene, men dette var bare deilig.....

Oh yeah !!!!

Relaxing at The Heartbreak Hotel

Lørdag morgen var vi tidlig ute i køen på Graceland. Fantastisk logistikk. Amerikanerne er eksperter på dette (selv Karin må gi dem ros.....)

Graceland


The living room

I Trophy room var det mange gull- og sølvplater fra Norge, noe vi selvfølgelig var stolte over.

The trophy room

Etter en rundtur i huset kom turen til Elvis's grav. Selv med kunstige blomster som kulisser var dette et rørende øyeblikk. Jeg tror ikke vi har forstått hvor stor Elvis egentlig var på sin tid. Vi felte en tåre her....

No comments - a moving moment


Familien Presleys grav


Så var det tid for bilsamlingen.....

Gladys car - Elvis ga bilen til sin mor Gladys


... og flyene (ja, det var to av dem)

Lisa Marie - Elvis' privatfly


Etter besøket på Graceland, var det tid for mer hsitorie på National Civil Rights Museum på Lorraine Motel (stedet hvor Marthin Luther King jr. ble skutt i 1968).

Museet var meget omfattende (som alle amerikanske museer er) og viste hele historien fra negrene kom til USA som slaver frem til dagens Obama.

Her er det mye å skamme seg over for amerikanerne, og det er utrolig å tenke på at dette er vår tid. Vi hørte jo om dette i Norge på 60-tallet, men Amerika var fortsatt veldig laaangt borte for oss.

Lorraine Motel

Her ble Martin Luther King jr. skutt 4.april 1968


Etter så mye historie og noen tårer var det tid for lunsj. Den ble inntatt på en meget spesiell restaurant/jazz club dekorert med halskjeder og julepynt. Maten var imidlertid god og servicen utmerket. Her koste vi oss sammen med fete amerikanske damer som drakk sprit midt på dagen mens de så på American Football.

Skikkelig "kitshi" restaurant


Etter lunsj kastet vi oss ut på motorveien igjen. Målet for dagen var Little Rock (hjemstedet til President Clinton) og her er vi nå

Vi har spist deilig middag på en sigøynerrestaurant. Her sto det et glass vin på regningen i stedet for en flaske. Vi betalte raskt og forlot stedet med et smil om munnen......

fredag 5. november 2010

New Orleans

New Orleans er den største byen i Louisiana og har ca. 500.000 innbyggere. Den ble grunnlagt av franskmenn i 1718 undernavnet Nouvelle-Orleans, og de franske sporene er fortsatt synlige over alt. Byen er en turistmagnet og er kjent for sin løsslupne atmosfære, rike kulturliv (særlig musikk) og særegne mattradisjoner.

Flere nordmenn er æresborgere av New Orleans, bl.a. Frode Thingnæs og Stokstad Jensen Trad. Band. Og den mest kjente musikeren fra New Orleans er selvfølgelig Louis Armstrong.

New Orleans, Louisiana


Nedenfor følger noen flere glimt fra våre opplevelser i New Orleans. Vi bor i det berømte historiske distriktet French Quarter, og her er det utrolig mye rart å se. Musikk lyder både ute og inne og det myldrer av restauranter, cabareter, barer og juglebutikker. Byen er spesielt kjent for sitt karneval "Mardi Gras", og karnevalseffekter selges over alt.

En av mange juglebutikker


En blid trompetist som solgte CD'r til inntekt for fattige barn



Traffic jam in French Quarter


En annen spesiell ting i New Orleans er gravplassene. Grunnforholdene (sumpene) gjør at man ikke kan begrave mennesker (enten kommer de opp igjen eller blir alligatormat, sa guiden vår....), så de lager graver oppå bakken. Dette var noe av det første vi la merke til da vi kjørte inn i byen i går. Guiden holdt en lang orientering om familiegraver, ventegraver og graver for menigheter etc. Dette var spesielt, og det var mange vakre graver å se. Rett ved siden av en av de største kirkegårdene lå en svær bygning som var boliger for seniorer......

St. Louis Cemetry med seniorboligene i bakgrunnen


Som alle turister her i byen, måtte også vi til Cafe du Monde. Der serveres cafe au lait og beignets på fransk vis. Skrekkelig mye melis på kakene som vi fikk seks stk. av til to personer. Arild spiste faktisk to, mens jeg hadde mer enn nok med en.

Beignets på Cafe du Monde


Ved kafeen var det stort oppstyr p.g.a. opptak av en reklamefilm. Og der fikk vi øye på den norske regissøren Harald Schwart som med myndig hånd dirigerte troppene. Veldig artig for oss nordmenn å se en "very famous Norwegian" her. Vi tok selvfølgelig bilder.....

Filmregissør Harald Schwart

torsdag 4. november 2010

Katrina

Etter dagens utflukt har vi fått et mer nyansert syn på hvordan Katrina kunne forårsake slike enorme skader selv i et høyt utviklet land som USA. Dikene brast en etter en og vannet strømmet inn med stor hastighet og styrke. Folk flyktet opp på tak og forsøkte å komme seg i sikkerhet. I det uværet og kaoset som hersket tok det tid å gjennomsøke alle oversvømte områder. De som ikke hadde evakuert (de mest ressurssvake...) ble samlet på universitet, sykehus og stadion. Taket på stadion blåste av og varmen og forholdene var umenneskelige.

Mange av de som døde i katastrofen døde ikke i flommen, men av hjerteattak, uttørring, heteslag og andre sykdommer. En stor andel var mennesker over 75 år.

På vår rundtur idag så vi fortsatt gjenoppbyggingsarbeider mange steder. Vi må huske at det var ikke bare privathus som ble ødelagt, men brannstasjoner, politiets kontorer, parker, idrettsanlegg, kirker, skoler og mye mer. Det virker som om befolkningen har fått samfunnet her i gang igjen på imponerende kort tid.

Hurricane Monument


Hurricane Monument


Gjenoppbygging med "donations" fra Brad Pitt


En av byens berømte innebyggere, pianisten Fats Domino, bodde i et av de områdene som ble verst rammet. Han er nå 82 år gammel og har dårlig helse og har ikke flyttet tilbake.

Huset til Fats Domino


Skadene var veldig synlige mange steder hvor husene bare er forlatt. Det er sikkert mange årsaker til dette, men kanskje innbyggerne rett og slett ikke lever lenger. På vår reise på Route 66 i 2006 husker jeg vi snakket med en jente i Illinois. Hun fortalte at hele familien hennes hadde omkommet i Katrina og at hun derfor hadde forlatt New Orleans for å begynne et nytt liv et annet sted.

Trist syn


Gjenoppbygging pågår fortsatt


Etter rundturen besøkte vi utstillingen "Living With Hurricanes: Katrina & Beyond" på The Louisiana State Museum. Dette var en veldig informativ utstilling med filmer og effekter som ga et godt bilde av hva som skjedde. Her sto også pianoet til Fats Domino i den stand det ble funnet etter Katrina.

Fats Domino's piano


En interessant dag som også fortalte noe om amerikanernes vilje til å hjelpe når det virkelig gjelder. Folk fra hele USA kom til New Orleans for å hjelpe ofrene med mat, helse, rydding og gjenoppbygging. Den offentlige kvernen malte alt for langsomt.

En ting til. Like etter Katrina hadde de også orkanen Rita....

This is a moment...

..I will never forget!

Bourbon Street


Jeg sitter på balkongen på Maison Dupuy Hotel i New Orleans og nyter kvelden. På gaten nedenfor patruljerer stadig ridende politi og utsikten mot Marriott og Sheraton Hotels er formidabel. Ja, det er viktig å nyte livets gyldne øyeblikk!

Vi har lenge ønsket å komme til New Orleans, og nå er vi her. Dette er en spesiell by. Vi bor på et nydelig hotell i French Quarter - luksusrom med balkong - og nyter hvert minutt.

I dag har vi kjørt fra Houston, ca. 55 mil (lenger enn vi trodde på forhånd), men en fin tur. I store områder var motorveine bygget opp på broer gjennom sumpene og det var ganske spesielt.

Vi har spasert litt rundt og kjent på stemningen i kveld, og i morgen skal vi utforske New Orleans. Allerede nå undres vi over at så mange menneskeliv kunne gå tapt under orkanen Katarina i verdens rikeste og mest siviliserte (?) land. Svaret er vel at det var de fattigste og svarte som ingen (les George W. Bush) brydde seg om som døde. Hvorfor ble disse ulykkelige menneskene stablet sammen på en stadion i stedet for i toppetasjene på et av byens luksushoteller? De rike, hvite gjestene hadde jo allerede reist....

Svaret får vi kanskje i morgen når vi skal ut på bytur inkl.orientering om Katarina.

tirsdag 2. november 2010

Houston

Houston er USA's oljehovedstad og 4. største by. Den har 2,1 mill innbyggere, men "greater" Houston har ca. 6 mill innbyggere. Byen er uoversiktlig, har vokst uten plan og det er få offentlige kommunikasjonsmidler. For å se Houston må turister kjøre bil og være forberedt på å kjøre feil mer enn en gang...... Selv med GPS og en meget god navigatør har vi erfart at dette stemmer.

Houston, Texas


Ja, ja.... Vår første natt i Houston var en skikkelig stormnatt. Det regnet "kattunger" og tordnet, men hva gjør vel det.

Vi kastet oss ut i Houston-trafikken i vår utmerkede leiebil....

Chevrolet Malibu - full size car


...og første stopp var "Museum of Fine Arts" - det eldste museum i Texas og et av de største i USA. Og dette var et flott og interessant museum. Her var det utrolige samlinger fra India, Korea, Indonesia og Latin-Amerika. Dessuten flere saler med tyske impresjonister og mye, mye mer. Vi så både Rembrandt, Rubens og Goya.... men ingen Munch.


Indonesian Gold Gallery

Vi avsluttet besøket med en hyggelig lunsj i museets restaurant og fortsatte til ...

Bayou Bend


..hvor en hyggelig "gammel" dame viste oss rundt i herskapsboligen til oljearving Ima Hogg. Her i USA er det vanlig at frivillige (docents) gjor slike jobber, og det var lenge siden denne damen hadde gått av med pensjon. Vi fikk se møbler, porselen og kunst fra forskjellige tidsepoker og kan bare tenke oss hvilken luksus de rike levde (og lever) i her borte.

Bayou Bend- hjemmet til oljearving Ima Hogg

Dagen ble avsluttet med et besøk på "The Galleria" - en typisk amerikansk shopping mall. Litt shopping ble det også.

Tilbake på hotellet var det gratis vin og litt snacks. Eieren hadde et glorete slips fordi det er valg her idag. Nå sitter vi og ser på resultatene, og republikanerne ser ut til å gjøre et godt valg. Dessverre... sier vi. Obama er tydeligvis mer populær "abroad" enn han er her hjemme i USA.

Nå driver republikanerne og snakker om gud og Thomas Jefferson på TV - vi blir helt matte.... Vi (i hverfall jeg) har et elsk/hat forhold til dette landet.