Pieta

I går var "jentegjengen" på bytyr med middag og teater.  Det er alt for sjelden at vi er ute på noe, så det var jammen på tide at vi fikk til et treff.

Vi møttes i Paleet og startet med deilig middag på Egon.

Jentemiddag i Paleet

Deretter fortsatte vi til Centralteatret for å se "Pieta", en monolog av Linn Skåber.  Skåber spiller den vellykkede karrierekvinnen Marie som en dag våkner opp på et hotellrom med en død mann ved siden av seg i sengen.  Kvelden før hadde vært meget fuktig, og Marie husker ingen ting. I stedet for å ringe politi og helsevesen, bestiller Marie en flaske vin, tømmer minibaren og surrer rundt.  Jo mer hun surrer, jo klarere trer hennes tradegie frem - skilt, datter "på kjøret", sparket fra jobben på grunn av fyll og i fritt fall mot avgrunnen.

Salen var full av damer (kun noen få menn), så dette var tydeligvis en forestilling som appelerte til damer.   Meget godt spill av Linn Skåber, og vi kjente vel alle en Marie..... 

Pieta

Palengue – Yaxchilan – Guatemala

Dagen ble i hovedsak en transportetappe videre gjennom Chiapas på svingete veier frem til Palenque.  Omtrent halvveis var det lunsj og muligheter for bading i «Las Cascadasa de Agua Azul»  eller «Fossefallene av blått vann».  Fossene var fine, men for norske turister som har sett Vøringsfossen og de store fossefall som Niagara Falls og Foz de Iguazu var dette "småtteri"

Noen spreke karer lekte Tarzan og slengte seg ut i vannet fra et tau.  Moro for unga……

Las Cascadasa de Agua Azul

Tarzan alias Ivar Homlong

De neste tre nettene bodde vi i Palenque og tok utflukter derfra.  Også i Palenque er det Mayaruiner som er på UNESCO’s verdensarvliste, men den største opplevelsen var nok utflukten til Yaxchilan og Guatemala.

Veien fra Palenque til grenseelven mellom Mexico og Guatemala, Usumacinta, er «åren» for alle illegale immigranter som hvert år forsøker å ta seg fra Latin-Amerika og inn i USA.   Det er flere vaktposter og kontrollstasjoner underveis, men flyktningene går vanligvis denne veien og stikker ut i skogen for å komme usett forbi sperringene.  Et sted på veien som vi noen menn som tydelig var immigranter på vei nordover.  Fra Palenque og videre gjennom Mexico tar de gjerne tog, og Andre fortalte at mange støtter immigrantene ved å gi dem matpakker på toget.

Vel fremme ved elven, gikk vi om bord i en lang og smal båt som fraktet oss oppover elven til de borgjemte Mayatemplene Yaxchilan inne i jungelen.  Yaxchilan er et av de viktigste Mayatempler i denne regionen, og dette var et av høydepunktene på reisen. 

I båt på Usumacinta-elven

Yaxchilan

Mayakalender

Vi gjorde også et lite stopp i Guatemala (på Guatemalas side av elven), og der traff vi to kolleger fra Guatemala Røde Kors som hadde en «post» ved grensen for å hjelpe immigranter som kom sydfra for å ta seg over grensen til Mexico.  Røde Kors er kontaktskapende,- man har kolleger over hele verden. 

Velkommen til Guatemala

En øl i Guatemala

Kolleger i Røde Kors Guatemala

Litt magetrøbbel satte både bloggeren og gemalen ut av spill dagen etter, men med doktor Berntsens vidundermiddel i kofferten kom vi oss raskt på bena igjen.  Takk Alexander!

Chiapas

Vi har forlatt Mexico City og fløyet til Chiapas-regionen.  Etter en kort flytur landet vi på en ny og flott flyplass i Tuxtla Gutirrez hvor vi ble møtt av ny guide, Juan og ny sjåfør.  Deretter kjørte vi direkte til Sumidero, og jammen hadde Andre forberedt en liten Tequila smaking underveis.  Vi fikk lime, salt og hver vår skvett Tequila – og skålte på mexicansk maner.  Deretter var det lunsj på en koselig restaurant like ved havnen, og her var det mexicanske spesialiteter av alle slag.

Gårsdagens store programpost var turen i speedbåt opp Canon de Sumidero.  Dette er en smal og dyp canyon omgitt av en nasjonalpark med stupbratte fjell på begge kanter.  Etter to timers fart kom vi frem til oppdemmingen hvor det var bygget et svært kraftverk i 2006.  Underveis så vi noen svære beist av krokodiller langs elvebredden i tillegg til apekatter, gripper, andre fugler og spesielle naturfenomen. Det var strålende vær og blåste frisk vind i håret, og vi koste oss.

Canon de Sumidero

Deretter gikk turen videre til San Cristobal de las casas hvor vi ble innlosjert på Hotel Casavieja – et gammelt hotell (bygget i 1740) i tidstypisk stil.

Hotel Casavieja

San Cristobal er en svært godt bevart by fra kolonitiden og en av Mexicos ”Magic Cities”.  Her er det smale gater og lav gammel bebyggelse med fargerik dekor. Byen er et yndet turistmål for alle som besøker Chiapas, og det er koselige butikker, restauranter og barer i tillegg til interessante kulturelle ”sites”.

Dagen ble avsluttet med middag på en meget spesiell restaurant, hvor vi fikk langstekt svinekjøtt tilberedt slik de gjør i San Cristobal.

Vi befinner oss igjen på 2.200 meters høyde med kalde netter og varme dager, og i natt var det skikkelig kjølig.  Vi måtte sette på varmeovnen og ta i bruk ekstra ulltepper for å holde varmen. 

Tidlig oppvåkning som vanlig, og frokost kl. 07:00.  Det er litt spesielt for oss å starte dagen med tacos og salsa, og heldigvis var det både frukt, brød og syltetøy på buffeten også.

Marked i San Cristobal

Marked i San Cristobal

Første post på programmet var byvandring gjennom San Cristobal og besøk på markedene og i katedralen.  Deretter gikk turen til to indianske landsbyer, Chamula og Zinacantan.  I begge landsbyene lever indianerne i henhold til sin gamle kultur og tradisjoner, og de har egne lover i tillegg til de offentlige.  Vi så kvinner og menn i tradisjonelle klesdrakter, men det mest spesielle var kirken i Chamula. Vi fikk streng beskjed om ikke å fotografere folk eller inne i kirken, så vi gjorde ikke det.  Men på internett finner man alt, så noen av bildene nedenfor er tatt derfra. 

Kvinner i Chamula (bilde fra internett)

Menn i Chamula (bilde fra internett)

Kirken i Chamula utvendig

Kirken i Chamula innvendig (bilde fra internett)

Fargerikt i Zinacantan

Ettermiddagen var til egen disposisjon, og vi tok en spasertur i denne koselige byen, kjøpte noen gaver og avsluttet dagen med pizzamiddag sammen med Inger og Ivar.

Pizza i San Cristobal

Neste dag var det "on the road again".......

Mariachi musikk

Mexico City

Vi er i gang med nok en reise, til Mexico denne gang. Etter en behagelig 10 timers flytur i economy plus fra Amsterdam, ble vi mottatt på flyplassen i Mexico City av Andre og Felix, som tar godt hånd om oss her.  Vi ble fraktet til vårt hotell i Zona Rosa, som er et hyggelig område med gågater, små butikker, restauranter og barer. 

Mexico City er verdens nest største by med 25 mill innbyggere, og her råder organisert kaos.  Byen ligger 2.200 m.o.h., men allikevel i en sump som stadig synker.  Sentrum av Mexico City var faktisk en innsjø som spanjolene tappet for å anlegge en by med et stort kanalsystem.  Rundt byen troner fjell på alle kanter. Mexico City var aztekernes rike før spanjolene okkuperte byen i 1521.  Spanjolene hadde ingen respekt for aztekernes historie og raserte aztekernes byggverk ved å bygge sine egne katedraler og klostre oppå aztekertemplene, og allerede søndag morgen skulle vi få den første historieleksjonen da vi besøkte det historiske senter av Mexico City.

Centro historico

”Centro historico” er det naturlige området å starte utforskningen av Mexico City da områdets mer enn 1.500 bygninger er klassifisert som historisk eller kunstnerisk monument og er på UNESCO’s verdensarvliste.  Vi besøkte Plaza de la Republica  med omkringliggende monomenter, bygninger og den fantastiske katedralen.  Palacio Nacional  (regjeringspalasset) med de spesielle og berømte murmaleriene av Diego Ribera hadde vært stengt en periode etter demonstrasjoner mot bortføringen (og drapene) på 48 studenter som fortsatt ikke er funnet.  Heldigvis for oss åpnet den igjen akkurat på søndag med nye sikkerhetsrutiner, så vi fikk komme inn og kunne nyte kunsten til denne særegne kunstneren.

Frida Kahlo Museet (Kahlo og Riberas hjem)

Sammen med klovner i Coyacan

Ferden fortsatte deretter til området Coyacan , en veldig koselig bydel med hus i kolonistil, vakre parker, kirke med flott kunst og Frida Kahlo Museet.  Sistnevnte var en av severdighetene bloggeren hadde gledet seg til, da hun for en del år siden så en utstilling av Frida Kahlo på Høvikodden.  Frida Kahlo og hennes mann Diego Ribera er Mexicos mest kjente kunstnere, og levde i dette huset fra 1929 til 1954.  Begge var kommunister og tilhørte et bohemmiljø med mange elskere og et utsvevende liv.  Frida ble utsatt for en ulykke som ung og ble lammet.  Skadene gjorde at hun ikke kunne få barn, og smerten over dette gjenspeiles i mye av hennes kunst.  Det var moro å besøke dette spesielle hjemmet/museet, men det som hang på veggene var ikke av Fridas mest kjente kunstverk.  De henger nok i museer rundt i verden.

Kanaltur med taco-lunsj

Dagens program ble avsluttet med kanaltur på Xochimilco, og der var det skikkelig folkeliv.  Ombord i den meget fargerike kanalbåten ble vi servert taco-lunsj som ble tilberedt i kjøkkenbåten ved siden av mens en smilende ung mann staket oss frem i båtmyldret.  Rundt oss på alle kanter var det båter med folk som spiste og sang,- det var trubadurer, båter som solgte tepper, blomster, smykker og masse annet vi ikke hadde bruk for.  En spesiell, typisk mexicansk og meget fargerik opplevelse.

Organiserte rundturer er ikke ferie for ”gamlinger” – her er det opp tidlig og avgang kl. 08:00 hver morgen. På den tiden av døgnet er det svært kjølig her i høyden, ja kun 2 – 4 plussgrader, så lange bukser, jakke og skjerf er nødvendig.  Ut på dagen kommer temperaturen opp i over 20 grader, mens kveldene er kjølige igjen.

Mandag morgen var vi klare kl. 08:00 igjen iført litt varmere klær enn på søndag.  Dagen startet med et besøk på ”De tre kulturers plass” hvor vi fikk se utgravninger fra aztekertiden, katedral og kloster fra kolonitiden og dagens moderne bygninger. 

De tre kulturers plass

Deretter fortsatte vi til et for katolikkene meget hellig pilgrimsmål ”Vår Frue av Guadalupe Helligdommen”.  Dette er katolikkenes nest største helligdom etter Vatikanet og et utrolig sted.  Jomfruen av Guadalupe (La Reina de Mexico) feires hver 12. desember, og da samles millioner av pilgrimer på det store området. Pilgrimenes mål er den enorme basilikaen fra 1974 som ble tegnet av den mexicanske arkitekten Pedro Ramirez Vasques og som rommer 12.000 mennesker.   Det var masse mennesker der i går også, og messe hver time hele dagen.  Den opprinnelige basilikaen ble påbegynt allerede i 1531, og har sunket ned i grunnen, slik mange bygninger gjør i Mexico City på grunn av senkingen av grunnvannet.  Her har det vært store restaureringsarbeider og stenging i mange år, men kirken er nå åpen igjen.  Når man går inn i kirken, går man oppover en bakke… vi tenkte litt på Det skjeve tårn i Pisa. 

Sagnet om den hellige jomfruen er at Jomfru Maria åpenbarte seg for en aztekisk mann, Juan Diego, i 1531 og etterlot avtrykket av seg selv på kappen hans.  Bildet viser en mørkhudet Jomfru Maria og er nå målet for katolske pilgrimer i hele Amerika.  Pave Johannes Paul II er den store helten her da han kanoniserte Juan Diego til helgen i 2002, og dette er den første helgen fra Amerikas urfolk.

Vår humoristiske og livlige guide Felix (77 år) kunne fortelle at det var spesielt folk fra landet som var sterkt troende i Mexico, og i går var det mange tilreisende som feiret en biskop (eller et eller annet) i sine tradisjonelle og fargesprakende kostymer.  Noen stilte velvillig opp til fotografering for oss.

Per Arvid, Felix og "Vår Frue av Guadalupe"

Vår Frue av Guadalupe

Den store helten Pave Johannes Paul II

Fargerike pilgrimer i Vår Frue av Guadalupe

Dagens program fortsatte med en tur nordøstover til Teotihuacan og de store pyramidene, Piramide del Sol (Solpyramiden) og Piramide de la Luna (Månepyramiden).    Man kjenner ikke historien til sivilisasjonen som levde fra år 300 før Kristus, men området var senere et pilgrimssted for aztekerne.  Teotihuacan var den største byen i Amerika før den europeiske erobringen og grunnlaget for rikdommen var forekomsten av obsidian, en steinsort som ble brukt til redskaper som var ettertraktet handelsvare.  Vi ble selvfølgelig tilbudt souvenirer av obsidian overalt.   Byens brede hovedgate ”De dødes aveny” er omgitt av imponerende byggverk, og vi fikk gå opp på toppen av Solpyramiden (69 meter) (livets pyramide), men ikke på Månepyramiden (dødens pyramide). 

Piramide del Sol

Obsidian til salgs

Innimellom pyramidebestigning, museer, steinbutikk og spasering på ”De dødes aveny” spiste vi deilig buffetlunsj med alt hva hjertet kan begjære.

Dagen ble avsluttet med Mariachishow og middag på Plaza Garibaldi.  Dette er en typisk mexicansk musikkform hvor menn er iført sombreroer og dresser med flotte broderier og sølvknapper.  Moro å oppleve, og som alt i denne byen, svært fargerikt.  Ifølge Felix var gårsdagens hovedsanger Mexicos beste, og han kom til vårt bord med tilbud om foto sammen med gjestene, noe bloggeren selvsagt takket umiddelbart ja til.

Bloggeren og Mexicos beste Mariachisanger

Veien fra hotellet til Plaza Garibaldi tok litt tid i går kveld da området var fullt av politi med skjold klare til å stå imot streikende lærere.  Lærerne her i Mexico har aksjonert regelmessig det siste året etter at regjerinen vedtok en ny lov som påbyr alle lærere å gjennomgå en test for å være kvalifisert til fortsatt undervisning.  På veien hjem så vi masse små telt på store plasser, men Felix sa at politiet kom til å fjerne de aksjonerende lærerne i løpet av natten.  Ikke bare i Norge at lærerne er ampre på myndighetene tydeligvis……

Turen fortsatte deretter til Chiapas og Mayaenes rike.

Hjemreisen

Denne gang starter jeg reisebloggen med hjemreisen, som ble litt annerledes enn planlagt. PC'n  med manus til reisebrevene befinner seg fortsatt et sted på veien Miami - Paris - Oslo.

Vi våknet onsdag morgen til melding fra KLM om at vårt fly fra Atlanta til Amsterdam var kansellert - ja, ja, sånt skjer....  Vi møtte opp på flyplassen i Cancun til fastsatt tid i håp om ombooking til en annen rute, og vi fikk jo det til slutt.  Bak skranken var det tre mexicanske menn som (sa at de) gjorde alt for å finne en ny flight for oss til Europa.  Første altenativ var avgang fra Atlanta 01. mars, altså fire dagers venting der.  Det virket ikke lystelig.  Etter en times arbeid (3 menn i 1 time.....) fant de en KLM-flight fra Atlanta torsdag ettermiddag, så det virket greit.  Vi måtte ha kun en overnatting i Atlanta.

Etter en humpetur fra Cancun til Atlanta landet vi på Hartsfield-Jackson Atlanta International Airport (verdens største flyplass med 74 millioner passasjerer i året) i regn, vind og snøsludd.  Det hadde vært snøstorm i Atlanta og masse kanselleringer hele dagen. Det er helt eksepsjonelt at det snør i Georgia, så da faller alt sammen.  På TV var det værmeldinger hele tiden, skoler var stengt, trailere skled av veien og fly ble kansellert, og på flyplassen var det flere enn fire turister fra Norge som trengte rom for natten.  Alle hotellene rundt flyplassen var fullbooket, så vi fant tilslutt et rom på et Holiday Inn hotel nord for byen (flyplassen ligger sør for byen).  På hotellet ble vi mottatt med vanlig amerikansk imøtekommenhet og fikk flotte rom med deilige senger - de beste rommene vi har hatt på hele reisen.  Restauranten var stengt for kvelden, så vi bestilte pizza take away og koste oss på rommet.  Riktig koselig var det og humøret var på topp.  Litt forviklinger må man tåle.

Take away pizza på rommet i Atlanta

Holiday Inn Atlanta-Roswell

Snø i Atlanta - slikt blir det kaos av

Etter en god frokost med egg og sprødt amerikansk bacon, tok vi taxi tilbake til flyplassen for å sjekke inn på 17:15 flyet til Amsterdam.  Nei da, det gikk ikke noe fly til Amsterdam kl. 17:15, så vi ble ombooket til en "mjølkerute" Atlanta - Miami - Paris - Oslo, så da var det bare å kose seg på flyplassen og vente på avgangen til Miami.

I Miami hadde vi bare en time til transfer, så vi ble ropt opp av Air France som ba om våre bagasjekvitteringer.  Jeg spurte om koffertene våre var ombord, og de svarte at de var "in the system", så vi var forberedt på at de ble stående igjen i Miami.

Wine o clock på Atlanta Airport

Lunsj på Atlanta Airport

Flyturen over Atlanteren i Airbus A380 med over 500 passasjerer ombord ble også litt humpete en times tid.  Det var vel slutten på uværet som hadde rast langs hele den amerikanske østkysten det siste døgnet.  Ivar satt ved siden av en ung, søt dame som gråt og var redd, så han måtte ta frem sine faderlige egenskaper og trøste henne.  Damens venn virket helt uinteressert i sin redde kvinne.....

Vi landet heldigvis trygt på Chales De Gaulle i Paris fredag morgen (ett døgn forsinket) og kom oss videre til Oslo uten mer trøbbel.  Der var det ingen kofferter nei - akkurat slik vi hadde tenkt.  De har fortsatt ikke kommet, men vi regner med at de dukker opp i kveld eller i morgen.

Atlanta - verdens største flyplass og Deltas "hjemmebane"

"The world is a book and those who do not travel read only one page".

Melgaard + Munch

Fruen var litt "uggen" i halsen, så det ble hverken yoga eller skitur i går.  I stedet ble det en kulturell utflukt til Munch Museet og utstillingen "Melgaard + Munch" inkludert deilig lunsj i Cafe Edvard.

Vi hadde lest om denne kontroversielle utstillingen i avisen, men den overgikk nok våre villeste fantasier.  I billettluken ble vi spurt om vi var klar over hva vi skulle se... (advarsel.....) og fortalt at vi kunne bli provosert.  De fortalte også at det ville komme en diskusjon om evt. aldersgrense for utstillingen i "Dagsnytt 18" i går kveld.

Vel, vi er ikke "skuggredde", så vi vandret inn med godt mot.  Dette var spesielt og interessant.  Her var Munchs 100 år gamle bilder og Melgaards  ekspressive bilder, installasjoner, videoer og tekstiler satt sammen på utrolig mange finuerlige måter. Ja, det var provoserende, men vi har da sett provoserende kunstutstillinger tidligere.   Det tok ikke mange minuttene før vi forsto at Melgaard var homofil da mye av kunsten var variasjon over det mannlige kjønnsorgan og den homofile akten. Utstillinen var mangfoldig og utrolig fargerik - ja, et skikkelig eventyr faktisk.

Melgaard + Munch

Melgaard + Munch

Bjarne Melgaard (født 9. september 1967 i Sydney) er en norsk billedkunstner. Melgaard er utdannet ved Statens kunstakademi i Oslo, Jan van Eyck-akademiet i Maastricht og Rijksakademie i Amsterdam. Han bor og arbeider i New York.

Melgaard er mest kjent for sine uttrykksfulle malerier, installasjoner, foto og videoverk. Motivene i hans kunst er inspirert av den norske black metal-musikkulturen og det homofile S/M-miljøet.

Melgaard regnes som en av Norges mest sentrale nålevende kunstnere.

Bjarne Melgaard

Bloggeren anbefaler absolutt et besøk på Munch Museet for å se denne utstillingen.  Du blir garantert både imponert og provosert.