De andre

... er en dokumentarfilm av Margreth Olin som omhandler enslige mindreårige asylsøkere og deres vilkår i Norge.

I 2009 innførte den norske regjeringen flere nye tiltak for å begrense innvandring.  Et av tiltakene var at enslige mindreårige som har fått avslag (vurdert til ikke å ha beskyttelsesbehov) kan få midlertidig opphold frem til fylte 18 år.  Ved fylte 18 år er man myndig i Norge og behandles således som voksen.  Barn med midlertidig opphold skal derfor returnere til hjemlandet ved fylte 18 år.

I Norge er det barnevernet som tar hånd om barn uten omsorgspersoner, men dette gjelder ikke enslige mindreårige asylsøkere.  Disse plasseres i mottak.

Margreth Olin har fulgt 20 mindreårige asylsøkere med midlertidig opphold som bor på Salhus Asylmottak.  Dette er sterk kost, og man sitter med klumpen i halsen hele tiden.  Å se ulykkelige barn som har opplevd å se hele familien sin drept er sterkt. Og i Norge opplever de at ingen vil ha dem....

På bildet ser vi Hussein fra Afghanistan på Haukeland Sykehus hvor han ble innlagt på lukket psykiatrisk avdeling, sterkt deprimert og lammet fra livet.  Hans eneste trøst i livet er broren Hassan som også bor på asylmottaket.  Hele familien i Afghanistan ble drept, og Hussein ble også selv sterkt skadet.  Broren Hassan sier at han alltid vil passe på Hussein, og det er rørende å se kjærligheten og fellesskapet mellom brødrene.

Jeg skal ikke gå inn i enkeltsakene her, men konstaterer at jo mer jeg lærer om disse sakene, jo mindre sikker blir jeg på enkle løsninger.   Ingen historie er lik, og det er umulig å vite og forstå hele sannheten og hva som er rett og galt i disse historiene.   Men at det er synd på disse unge menneskene uten fremtidshåp, det er i hvertfall helt sikkert.

Selv kjenner jeg flere unge gutter fra Afghanistan som kom hit som mindreårige, og de er verdens søteste og hyggeligste gutter.   Men det er en lang vei å gå i det norske samfunnet når man starter på grunnskole ved 18 års alder.

Til slutt litt generelt om filmen.  Margreth Olins fremstilling er troverdig og sterk, men når hun starter og avslutter filmen med et bombet regjeringskvartal 22. juli, blir det litt søkt. Jeg syntes det skadet en ellers meget severdig film.

Jeg må tilføye at det var kun to personer i salen (Arild og meg).   Nordmenn vil vel heller se James Bond.......

Psykososial førstehjelp

I går tilbrakte jeg hele søndagen på "skolebenken" i Røde Kors Huset i Sandvika. Sammen med min leder i Ullensaker Røde Kors, Mette, deltok jeg på Omsorgssamlingen til Akershus Røde Kors.

Dagen bød på erfaringsutveksling og gruppearbeid om enhetsleders ansvar og plikter, samt "Grunnkurs i psykososial førstehjelp".  Kurset er utviklet etter 22. juli, og er nå obligatorisk for alle frivillige i Røde Kors. Ikke så mye nytt for meg akkurat som har deltatt på "en million" lederkurs, intervjukurs, salgskurs etc. i Storebrand, men nyttig med en gjennomgang allikevel.  Som Røde Korser er det noen viktige prinsipper å huske på hvis man kommer i en situasjon hvor man må hjelpe mennesker i krise.

Ungdommens Røde Kors kjører nå kampanjen "Dropp bomben" for å få et totalforbud mot atomvåpen i fremtiden, og på bildet over slår vi et slag for saken.  Personlig må jeg tilføye at jeg synes slagordet "Stopp bomben" hadde passet bedre......

Inger Karin 70 år

Inger Karin fylte 70 år i går, og Vigdis hadde arrangert en middag for henne på Restaurant Eik, Anden Etage, Hotel Continental.

Jammen har Anden Etage forandret seg siden sist jeg var der.  Så vidt jeg husker, var det gull og plysj tidligere, men nå var det sort og grått.... moderne og flott!

Middagen, som besto av laks, lammecarre og tyttebærsorbet og dertil hørende vinpakke, smakte fortreffelig.  I tillegg var servicen fra vår unge svenske servitør upåklagelig, så vi hygget oss.  Dessverre var et par damer fra gjengen forhindret fra å delta, men de kommer sterkere tilbake.

Her sees jubilanten med sin mann - en sprek 70-årig dame som hadde benyttet formiddagen på treningsstudio.

Her er primus motor Vigdis mellom Arne og Svein Erik.

Og her er jeg flankert av to Arilder.

Høst i Rendalen

Vi har vært noen dager på Chateau Magnifique.  Det er stille i fjellet nå, og naturen er i ferd med å gå i dvale.  De første snøkorn er kommet, og fjelltoppene er allerede hvite.  Vi har gått turer i sol og tåke, stampet, lest bøker og kost oss med gode middager, "Skal vi danse" og "TV-aksjonen". 

Det er en egen stemning i fjellet like før vinteren fester grepet.  Her er noen stemningsbilder som Arild har tatt med sitt nye kamera.  Bildet av Rondeslottet er tatt fra vår hytte og avstanden i luftlinje er 70 - 80 kilometer

Felles grenser, felles ansvar?

I dag kommer "World Disaster Report 2012" fra Det internasjonale Forbundet av Røde Kors og Røde Halvmåne-foreninger, og den viser at stadig flere mennesker i verden blir tvunget på flukt.  Hele 70 millioner mennesker er nå på flukt fra krig, vold, naturkatastrofer og sult.

Røde Kors inviterte til et seminar om de humanitære utfordringer knyttet til migrasjonen til Europa.  De dårlige økonomiske tidene i Hellas, Italia, Spania og andre land i Syd-Europa gjør utfordringene for Europa som helhet store, og Norge er ikke upåvirket av dette.

Røde Kors hadde invitert særdeles kompetente innledere; Statssekretær Pål Lønseth, Justis- og beredsskapsdepartementet, filmskaper Margreth Olin, Seniorforsker ved PRIO Dr. Cindy Horst og Røde Kors' egen generalsekretær Åsne Havnelid.  

Filmskaper Margreth Olin har fulgt 20 mindreårige gutter i Norge fra 2009 og frem til nå, og 26. oktober har hennes dokumentarfilm "De andre" premiere. Hun viste klipp fra filmen og fortalte om sine observasjoner underveis.  Dette blir helt sikkert en sterk film.

Statssekretær Lønseth besvarte alle spørsmål om politikk på sin rolige og sindige måte, og bidro til å oppklare flere åpenbare misforståelser.  Det er helt tydelig at dette er et område han er særdeles kompetent på.

Det ble mye diskusjon om behandlingen av enslige mindreårige asylsøkere og litt mindre om de felles utfordringene i Europa, men det var en interessant formiddag som ga faglig påfyll på et område som er vanskelig og som mange nordmenn kan svært lite om.....   

Else

Else Kåss Furuseth var invitert til Kløfta Gamle Skole for å snakke om sin forestilling "Kondolerer".  

Det var fullt hus, og vi satt på skolebenker fra 1800-tallet og lyttet til Elses interessante betrakninger om liv og død.  Bakgrunnen for forestillingen, som nå går for fulle hus på Nationaltheatret, er selvmordene til hennes mor og bror.  

Else var kun 11 år da moren tok sitt eget liv - en vakker, intelligent og varm mor som hadde alt, men som ble alvorlig psykisk syk.  17 år senere skulle Else oppleve det samme igjen da broren også tok sitt eget liv.

Mot dette tragiske bakteppet, er "Kondolerer" en humoristisk hyllest til livet.  Det var mange spørsmål og kommentarer fra salen, og Else besvarte alle på en åpen og ærlig måte.  Vi må se denne forestillingen før jul.

En fin kveld til ettertanke.  Else vokste i min aktelse etter dette. 

På bildet er Else sammen med venneforeningens leder, Jan Håkon Brotnow.

Møtet ble godt dekket av Eidsvoll/Ullensaker Blad, og på første rekke sitter jeg.

Hele artikkelen kan du lese her  http://www.eub.no/nyheter/article6283212.ece

Madame Butterfly

Rett fra India til "Japan" - ja der foregår handlingen i "Madame Butterfly" som vi så på Operaen i går kveld.  Karin hadde sett "Madame Butterfly" tidligere i Praha,  men denne gripende historien og melodiøse musikken hører man gjerne mange ganger.

Rollen som Butterfly ble sunget av russiske Olga Guryakova.  Hun sang utrolig flott og var i tillegg meget grasiøs.  Hun er en av stjernene på operahimmelen og har sunget både på La Scala og Metropolitan.  Hennes neste engasjement er "Madame Butterfly" på Wiener Staatsoper.   Bildet nedenfor viser Olga Guryakova som Butterfly.

Handlingen er lagt til Japan under andre verdenskrig.  Amerikanske soldater okkuperer Japan, og "gledespiken" Cio-Cio-San møter soldaten Pinkerton.  Om det var ekte kjærlighet eller fascinasjon over det som var annerledes er ikke godt å si, men de gifter seg i Japan.

Pinkerton returnerer til Amerika, og Butterfly lengter og venter på at han skal komme tilbake.  Når han endelig vender tilbake etter tre år, har han sin amerikanske hustru med seg og de ønsker å ta Butterfly's barn med til Amerika.   Butterfly blir så ulykkelig at hun tar sitt eget liv.

Her var det som vanlig dramatikk, lidenskap og ekstatisk kjærlighet.   Den nydelige musikken gjorde forestillingen til en stor opplevelse.

Moske og sikh-tempel

En tur til India er intet hvilehjem.  Programpostene avløste hverandre i rask takt - og hver enkelt var et høydepunkt i seg selv.

Her er herr Berntsen på vei inn i Jama Moskeen i Delhi - barbent og iført skjørt....  Jama Moskeen er den største og fineste i India og nok et "monument" fra mogulenes tid.  Arbeidet ble startet i 1650, og det tok 5.000 arbeidere seks år å ferdigstille dette enorme byggverket.

  

Mens herr Berntsen ble iført skjørt ble fru Berntsen iført kjortel, og selv i dette skrekkelige antrekket ble hun omringet av unge indiske menn som ville være med på bilde......

Her er inngangen til den vakre moskeen.  Fredagsbønnen var akkurat avsluttet da vi kom, så bønneteppene lå utover den enorme plassen.

Så fortsatte vi til Sikh-tempelet Lakshmi-Narayana.  Tempelet er tilegnet Lakshmi - gudinnen  for lykke, velstand og skjønnhet.   Her måtte vi på med hodeplagg, og nedenfor er Utpal klar for tempelsang.

Herr og fru Berntsen utenfor tempelet iført sine kledelige hodeplagg.  Legg merke til gullkuplene i bakgrunnen.  Tempelet var meget vakkert både utvendig og innvendig, og vi satt en stund i lotusstilling inne og lyttet til tempelmusikk.  Stemningsfullt og spesielt.

En merkelig ting ved dette tempelet var kjøkkenet.   Det var enormt, og her lages det mat til flere tusen mennesker hver dag.  Det er frivillige (som kommer og går) som lager maten og besøkende til tempelet som spiser.   Ved siden av kjøkkenet var det en svær spisesal, og her satt folk på gulvet i rekke og rad og spiste.

En fra vårt reisefølge kastet seg inn i matlagingen, og sees her rulle ut Nanbrød.

Her har man akkurat skrellet et par kasser med løk.

Dagens program ble avsluttet med en rundtur i New Delhi hvor vi så India Gate (Indias nasjonalmonument som hedrer soldater som mistet livet i første verdenskrig), presidentpalasset, parlamentet og andre offisielle bygninger.  Dette området var preget av brede gater og vakre hageanlegg innimellom de storslåtte bygningene som engelskmennene bygde under sin kolonitid i India.

Vår siste dag i India ble avsluttet med deilig middag på et flott hotell.  Noen av oss hadde kjøpt sarier på turen, og nå var det tid for å ta dem i bruk.  Fru Berntsen skulle også gjerne hatt en slik, men koblet inn hjernen og tenkte:  Når skal jeg bruke den?  Men flotte er disse damene absolutt!!!

Også vår eminente reiseleder Bianca og trainee Siri bar sari siste kvelden.  Flotte damer!

Vi sier takk for oss til India for denne gangen.  Et besøk i India gjør ingen uberørt, og vi fikk lyst til å reise tilbake senere.  En tur til Kashmir ville være helt fantastisk.  Som Utpal sa:  "In Delhi I have my house, but in Kashmir my home."

Vi lærte en ting til: 

"Verden består av India og Kina - alt annet er utkant".

Takk  for alle fantastiske opplevelser India!  

Old Delhi

Tidlig fredag morgen satte vi kursen tilbake til Delhi, og denne gang kjørte vi på en helt ny motorvei nesten uten trafikk.  Vi kjørte gjennom store jordbruksområder, og det yrende folkelivet var ikke å se her.

Desto mer folkeliv ble det da vi kom til Old Delhi og skulle kjøre sykkel-rickshaw gjennom de trange gatene.  Riktignok har vi kjørt rickshaw i Hanoi, men det var bare blåbær mot dette.  Gatene var smale og stappfulle av folk, sykler, mopeder, butikker, mat og alt mulig.  Nå var vi virkelig i India.  

Her er det elektriske anlegget.  Også dette har vi sett tidligere i Vietnam, men indiske anlegg ser en smule mer kompliserte ut enn de vietnamesiske.

Vi kjørte gjennom sari-gaten, og det var utrolig mye vakkert å se - fantastiske silkestoffer og masse bling-bling.  

Her er vår sjåfør - en hyggelig kar som tro og slet uten å bli svett en gang.  

Her er en bokhandel med restaurant......

... og her er et bilverksted.

Bare India er India!!!!  Veldig moro!!!

Agra

Agra var mogulenes hovedstad fra 1526 til 1658, og det er de fantastiske byggverkene fra denne tiden som har gjort byen til et attraktivt turistmål.  Taj Mahal har jeg nevnt tidligere, men Agra Fort var ikke mindre imponerende.  Fortet er omgitt av en 2,5 km lang mur, og innenfor var det et utrolig liv under stormogulene.  Professor Utpal fortalte med stor interesse om livet bak murene.  

Agra Fort er på UNESCO's verdensarvliste, og er det mest betydningsfulle fortet i India.  Her er noen glimt av storverket.

På Agra Fort satt Mogul keiser Shah Jahan og så bort på Taj Mahal og sørget over sin hustru.    Det hører med til historien at det 14. barnet hun fødte, og som førte til døden, ikke var keiserens barn.  Barnet var med elskeren Sokuh Gortun....  

Også på Agra Fort var det vakre "engravings" og dekor med halvedelstener.

Mens Utpal og jeg satt og pratet litt ble vi omringet av en gruppe indiske studenter.  De ville ha bilde sammen med en "gammel" norsk dame, og flokket seg omkring fruen.  Det ble latter og liv...  Rare greier! 

Her sto Påfugltronen opprinnelig.  Den ble stjålet av sjahen av Persia under hans invasjon i 1739 og befinner seg idag i Teheran.

Det er veldig interessant å reise i disse gamle kulturene.  Plutselig ser man sammenhenger man aldri har hørt om og får en nokså bratt læringskurve.

Etter Agra Fort besøkte vi et marmorverksted som drives av etterkommere etter de som bygde Taj Mahal.  Vi fikk se hvordan de "gravde" ut marmor og fylte inn edelstener.  Usedvanlig vakkert håndverk! 

Dette bildet viser en bordplate med lapis lazuli fra Afghanistan.

Og her er et helt hagebord med edelstener både på plate og fot.

Og hvis man setter lys i foten, vil det se slik ut en mørk sommerkveld på terrassen.  Det spesielle ved indisk marmor (som er av mye bedre kvalitet enn den italienske.....) er at lyset trenger gjennom.  

Det ble et par små innkjøp her - dog ikke produkter av denne størrelse.

Tilslutt noen ord om "Veien til Agra".  Nesten alle i vår gruppe husket med glede hørespillet om 13-åringen Lalu og hans 7-årige søster Maya som gikk fra Allalabad til Agra da Lalu led av en øyensykdom.   På den støvete veien møtte de både snille og slemme mennesker, og om natten hørtes lyder av slanger og sjakaler.  Dette var høykultur for oss barn på 50 - 60 tallet, og vi satt klare med barnetimegodt og en liten brus hver lørdag når hørespillet begynte.   Heldigvis gikk det godt, og Lalu fikk hjelp av europeiske leger.

Takk til Aimee Sommerfelt som ga oss vårt første møte med India.   Det var langt borte den gangen, og vi drømte ikke engang om å reise dit.

Taj Mahal, Agra

Så har vi vært i Taj Mahal -et av verdens mest berømte byggverk.  Vi ankom i grålysningen ved 06:30 tiden, og dette var som forventet et eventyr.

Taj Mahal er et mausoleum som Mogul keiser Shah Jahan bygde i sorg over sin favoritthustru som døde tragisk i barsel etter å ha født sitt 14. barn i 1631.  Det tok 12 år å bygge Taj Mahal og 20.000 arbeidere bygde underverket som ble avsluttet i 1643.  Hele 500 kg gull gikk med til byggingen.

Dets perfekte konstruksjon i hvit marmor med intarsia av halvedelstener kan beskrives som 

EN DRØM - ET POEM - ET UNDER

Her er noen bilder fra morgenens eventyr.  

Statsminister Einar Gerhardsen og frue på besøk i Taj Mahal.