Barentsburg

Vi våknet med solen rett i ansiktet - forventningsfulle og spente på dagens eventyr - snøscootertur til Barentsburg.  Bedre vær kan man ikke få,- sol fra skyfri himmel og minus 12 grader.  Etter en deilig frokost var det på med ull fra topp til tå og litt ekstra i sekken.  Vi ble hentet på hotellet og kjørt til startsstedet hvor guider, klær og scootere ventet.

Først var det sjekking av førerkort og signering av egenerklæring og deretter grundig og vennlig informasjon fra guidene Carl og Vemund.  De gikk gjennom sikkerhetsrutiner, ruten, påkledning og rutiner.  Deretter var det påkledning, og den var av det voldsomme slaget - tykk scooterdress som tåler opptil 40 kuldegrader, kjørestøvler, kjørehansker, balaklava, briller og hjelm.  Det var varme i håndtak og under føtter, så ingen fare for frostskader.  Deretter vagget vi ut og fikk de siste instruksjoner om scooterkjøring og regler. Bloggeren hadde kjørt scooter tidligere (både på Svalbard og Finnmarksvidda), men for gemalen var dette første gang.  Selvfølgelig var han komfortabel med dette nye transportmiddelet med en gang.  Dermed bar det ut på dagens 12 mil lange tur med en guide foran og en bak, begge med gevær og pistol.

Etter noen kilometer pep det og lyste rødt på bloggerens scooter og hun måtte tilkalle Vemund.  Det viste seg at scooteren var tom for frostvæske, men heldigvis hadde de med vann, så det gikk bra. Deretter fortsatte vi ut og inn av daler, og hver dal var en ny åpenbaring.  Vi gjorde et par korte stopp hvor Carl orienterte og et litt lengre fotostopp da vi kom ut til fjorden.  Du verden for en utsikt og for en opplevelse.  Her og der så vi noen gamle hytter og spor av noe russerne hadde begynt å bygge uten lov, men ellers bare nøt vi scooterkjøringen og den praktfulle naturen.

Fornøyde jubilanter

Vemund etterfyller vann

Karin

Arild

Vakkert og hvitt

Svalbardrein

Lys og skygge 

Vel fremme i Barentsburg, var det russisk lunsj på hotellet og hyggelig prat med noen av de andre deltakerne.  Vi var totalt 11 personer inkl. guidene og et barn, en passe stor og veldig flink gruppe sa guidene.  Kjøringen gikk som smurt, og her var det ingen sinker. Hvis du tenker på en slik tur, så må du kjøre scooter selv.  Det er supermorsomt.  

Barentsburg er et merkelig sted.  Russerne driver gruvedrift her, men det er nok mest for å være tilstede i nord....  Det bor 600 mennesker i Barentsburg, de aller fleste fra Ukraina.  Hvorfor fra Ukraina?  Jo, dette henger igjen fra Sovjet-tiden, og ukrainerne ses på som litt annenrangs i forhold til russerne og kan dermed være gruvearbeidere....   Kanskje ikke så rart at det er konflikter mellom de to land fortsatt.

Etter lunsjen hadde vi god tid til å vandre rundt i dette merkelige samfunnet.  Husene var nymalte og fargerike, og her kom det tydelig frem at det er forskjell på Kong Salomo (direktøren) og Jørgen Hattemaker (arbeiderne).  Hva direktøren skal med sitt svære lyseblå palass her kan man jo lure på....

Siden gruppen var så dyktig, valgte guiden en litt mer krevende løype tilbake, og kjørte ned på isen og videre rundt og opp på Longyearbreen.  Her hadde vi flott utsikt mot Longyearbyen før vi kjørte ned mot byen og avsluttet turen etter ni timer.  Vi må innrømme at vi var litt slitne....

Gruveselskapet i Barentsburg

Lenin på sokkel i Barentsburg

Skolen i Barentsburg

Direktørbolig og arbeiderboliger i Barentsburg

Flott bilde av jubilanten i Barentsburg

Godt kledd ja.....

Guide Carl

Turen var en gave til Arild, men gjennomføringen falt på min fødselsdag, så dette ble topp gave for begge.  Vi avsluttet dagen på Kroa, en rustik restaurant som de lokale benytter. Her spiste vi deilig middag og hygget oss helt til midnatt.  Og ute var det fortsatt lyst og rosa da vi spaserte tilbake til vårt hotell.

Arild var kjempefornøyd med gaven som overgikk alle hans forventninger.  Nå vil han tilbake på sommerføre også og ta båt opp til Ny-Ålesund.  Jeg blir gjerne med.

Fødselsdagsmiddag

Tilslutt: 

Du har ikke sett Norge hvis du ikke har vært på Svalbard.  Ta en tur!  Du vil garantert ikke angre.  Det er dyrt ja, men verdt hver eneste krone.  

Longyearbyen

Kontrastene er store - den ene dagen New York, den neste Svalbard....  Turen til Svalbard var en 70-års gave til gemalen fra familien, og var lagt til den flotteste tiden der nord med sol døgnet rundt, kritthvite vidder og passe kaldt, m.a.o. årets beste tidspunkt for snøscootersafari.

Hustruen var med som "reiseleder" for egen regning.  Hun hadde vært på Svaldbard tidligere, og gledet seg enormt til å vise gemalen dette eldorado.

Eventyret startet allerede med flyturen nordover langs kysten i praktfullt vær og med en Norwegian-kaptein som informerte om hva vi så.  Topp score til Norwegian denne gang.

Ved ankomst Svaldbard Lufthavn Longyear tok vi bussen til vårt hotell Radisson Blue Polar og deretter spiste vi deilig lunsj hos "Fruene".  På Svaldbard er det skikk og bruk å ta av seg støvler og sko inne, så på hotellet tasset alle rundt på sokkelesten - veldig koselig og casual.

De syv søstre

Svalbard Lufthavn Longyear

Ettermiddagen ble benyttet til en sightseeing i Longyearbyen i maxi-taxi "Svalbard i et nøtteskall". En kunnskapsrik sjåfør/guide tok oss med gjennom historien og dagens Svalbard og fortalte mange interessante ting som vi ikke visste: 

• at det var amerikaneren John Munro Longyear  som sto bak oppdagelsen av og utviklingen av kullgruveindustrien på Svaldbard tidlig på 1900-tallet, 
• at det er kun en gruve som fortsatt drives på Svalbard (Russerene har i tillegg Barentsburg)
• at Svalbardtraktaten som ble undertegnet i Paris i 1920 gir Norge full suverenitet over Svalbard og nå er undertegnet av 43 land. 
• at Svalbard er utenfor Schengen, 
• at inntektsskatten på Svalbard er flatt 16 %, 
• at en gruvearbeider på Svalbard tjener ca. 1 mill i året, 
• at det er tre gode barnehager på Svalbard
• at Spitsbergen er den største øya på Svalbard og fikk navnet av sin oppdager Willem Barentsz i 1596, 
• at verdens nest største isbre er på Svalbard og heter Nordaustlandet, 
• at de første flyene som landet på Svalbard landet rett på permafrosten og at "rullebanen" ble opplyst av lamper som ble brukt i gruvene,
• at det er forskere fra svært mange land på Svalbard 
• og at det er et godt og inkluderende samfunn hvor alle stiller opp for hverandre.

Solen skinte fra skyfri himmel og sysselmannenens (som nå er en kvinne) båt skled inn fjorden.  En interessant og meget vakker ettermiddag.

Vi avsluttet dagen med ishavsrøye-middag i hotellets restaurant og sovnet tvert.  Neste dag skulle vi ut på et enda større eventyr, og da måtte alle sanser være skjerpet......

Foran spisshusene (hvor det gikk snøras i vinter)

Terminalbygget på Svalbards tidligere flyplass

Værobservasjoner

Svalbard globale frøhvelv er en frøbank i fjellet Platåberget, i nærheten av Longyearbyen. Anlegget åpnet i 2008 og har plass til 4,5 millioner frøprøver fra nytteplanter fra hele verden. Lageret skal sikre at plantene ikke dør ut i lokale eller globale katastrofer, og for at frøene skal holde seg i mange år holder fjellhallene lav luftfuktighet og en temperatur på minus 18 grader.

Siste land som leverte frø inn her var Nord-Korea og første som tok ut var Syria.  

Frøhvelvet 

Radisson BLUE Polar Hotel

New York, New York

Til slutt kommer noen bilder fra litt her og der under vårt New York opphold. 

Vi bodde på NU Hotel i Brooklyn, og der var det orange sykler tilleie - noe vi ikke benyttet oss av.  Vi brukte bena rundt i nabolaget som bød på små krimskramsbutikker, kafeer, kjedebutikker og tilbud av alle slag.  

Sko er greia når man er i USA, så også denne gangen.  Karin kjøpte to par til seg selv og ett par til gemalen av de hippe "Sketchers" - sko med skumsåle som former seg etter dine føtter.  Skal si det var utvalg i farger og modeller, og som den fargeglade dame jeg er, ble det fargerike sko.

Jeg må ta med at vi brukte en hel dag på 9/11 Museet og One World Observatory.  På begge steder hadde vi bestilt billetter på nettet hjemme, og det anbefaler jeg alle å gjøre for å slippe endeløse køer.

9/11 Museet, som gjengir alt som skjedde den skjebnesvangre dagen i 2001 og i tiden etterpå, gjør sterkt inntrykk.  Museet besøkes av 12 - 15.000 personer hver dag, så her var det mylder.

One World Observatory er New Yorks nye stolthet og utsiktspunkt og "the tallest building in the western hemosphere".  Fantastisk teknologi som gjør at du opplever hele New Yorks historie på de 48 sekundene heisen tar opp til toppen.  Her oppe er det fantastisk utsikt i alle retninger (man går rundt) og vi hadde hver vår I Pad hvor vi kunne trykke på severdigheter (bygg, parker etc.) og få frem historien.  

New York er alltid en suksess uavhengig av det uberegnelige været.  Man kan komme tilbake igjen og igjen og stadig finne masse nye ting.  Vi rakk ikke alt vi hadde på programmet denne gang heller, så vi må tilbake.  Next year?

Tusen takk for nok en flott og kjempekoselig tur med store opplevelser Dalia.

Klar for avgang fra Gardermoen med rekesmørbrød og hvitvin

Orange sykler tilleie på NU Hotel

Artig skilt utenfor butikk i Brooklyn

Sketchers i mange farger og mønster

Det ble en caps til Børre - stort utvalg her 

One World Observatory til høyre i bildet

Magnoliabomster i Brooklyn

9/11 Museum

9/11 Museum

Dalia ute ved minnebassengene med navn på alle som mistet livet

På toppen av One World Observatory

Et fargerikt par Sketchers 

Susan og Placido

Den største dagen under vårt New York opphold denne gang var tirsdag med "reunion" med Susan og operaen "Simone Boccanegra" med Placido Domingo på Metropolitan. 

Men først,- vi var veldig spente da vi tok subway opp til Upper East Side og "Cosmopolitan Club" hvor vi skulle møte Susan.  Helt utrolig egentlig at vi har holdt kontakten i alle disse årene - det er 41 år siden vi møttes i Stockholm.  Susan er blitt 85 år, men "still going" og levende opptatt av det meste innen politikk, musikk og kunst og masse annet.

"Cosmopolitan Club" ja... det er en eksklusiv dameklubb (10. etasjers vakkert bygg) på Upper East Side (her finner vi de aller dyreste leilighetene i New York) hvor damer (og deres venner) kan møtes til foredrag, underholdning, lunsj i den vakre restauranten eller slappe av i loungen eller biblioteket.  Klubbens kanskje mest berømte medlem var Eleanor Roosevelt, men her vanket Rockefellere og annet stort og kjent og rikt......  Den dagen vi var der var det demonstrasjon i japansk blomsterbinding og en liten nydelig dame i japansk kimono spilte japansk musikk.  "Networking" er ordet for det som foregår her, og kvinner med toppstillinger, forfattere, kunstnere og andre møtes i disse vakre omgivelsene.   

Vi ble hilset hjertelig velkommen i døren av en uniformert herre som var godt oppdatert på at Mrs. Leland ventet to norske damer.   Susan viste oss rundt og inviterte på lunsj i den vakre restauranten hvor det myldret av kelnere.  Vi hygget oss og skravla gikk om alt fra Donald Trump og Gro Harlem Brundtland til dagens Erna og Barrack.

Dalia hadde med fotoboken jeg laget til hennes 75-års dag, og der var det mange bilder av våre felles opplevelser.  Det ble en skikkelig mimrestund.

"Reunion" med Susan

Mimrestund

Så var tiden kommet til kveldens program.  Susan hadde invitert oss til middag på Fiorello Restaurant like ved inngangen til Lincoln Center.  Her ferdes sangere, dansere og musikere og mange har sine navneplaketter over bordet.  Vi så ingen kjendiser, men er vel ikke helt oppdatert på New Yorks kjendiser heller....   Italiensk mat og hyggelig service, men litt for tett mellom bordene og dermed litt støyende.  Men vi koste oss.

Så var det kveldens forestilling "Simone Boccanegra" av Guiseppe Verdi med Placido Domingo i rollen som Simone.  Nydelig sang og musikk, men tullete handling som vanlig. Vi koste oss og bare nøt stemningen og øyeblikket.

Metropolitan Opera House

Damene på vei til opera

Vi er klare for "Simone Boccanegra" og Placido Domingo

Hovedrolleinnehaverne, Placido nr. to fra venstrre

Etter forestillingen sendte vi Susan i taxi tilbake til "Cosmopolitan Club" (medlemmer og venner kan også bo der), mens vi tok subway tilbake til Brooklyn.  Rart å skilles der i storbyen i de sene kveldstimer - kanskje siste "reunion" - hvem vet?  Susan sa at vi måtte komme tilbake om fem år....

Det tok litt tid før vi roet oss denne kvelden, og da første snapchat fra Arild kom, var det morgen i Norge og vi hadde ikke lagt oss enda.   En dag med store opplevelser. 

Ruven og Deborah

Var det kaldt på lørdag, ja så var det enda kaldere på søndag da vi skulle vandre rundt sammen med Dalias slektninger Ruven og Deborah.  Ruven har flyttet fra Toronto til New York og bor i trendy Tribecca, mens Deborah fortsatt bor i Toronto.   Nå hadde hun tatt den ni timer lange bilturen til New York for å møte Dalia, og det ble en hyggelig (men akk så kald) dag.  Ruven måtte ta en tur innom leiligheten sin for å skaffe flere varme klær både til seg selv, sin kone og bloggeren.  Jeg var kjempeglad for å få låne en stor og varm orange fleecegenser... stor takk!!!

Så bar det ut på by'n til Chinatown, Little Italy, Soho, Hudson River Park og tilslutt Greenwich Village og Washington Square.  

Vi spiste vegetarlunsj på en libanesisk restaurant og kjøpte kaker på Dominique Ansel Bakery.  Her sto folk i kø ute på gaten for å sikre seg en spesiell kake... mye rart i denne byen.

Ruben tok oss med til sitt kontor, Avanade, og viste oss rundt.  Her var det orange over alt og ingen hadde faste plasser.  Veldig interessant å høre hva de drev med på "innovation room".  Den som ikke forstår hvilken teknologisk revolusjon vi står midt i er helt ute i dag. Som Ingeborg Moreus Hansen sa:  "Den som ikke behersker moderne teknologi i vårt samfunn, er analfabet...."  Bloggeren er faktisk enig med den tidligere kinodirektøren.

Vi hadde en fin dag i et solfylt New York til tross for kulde og isende vind.  Sikkert veldig spesielt både for Dalia og hennes slektninger å kunne treffes på denne måten.  Og takk for at jeg fikk være med.

Godt kledd for New York vandring

I lånte fjær

Verdens høyeste bygning uten vinduer (telekommunikasjon)  

Sammen med Dalia og Deborah i Little Italy

Dominique Ansel Bakery

Ruven og Dalia hos Avanade

Sammen med Deborah og Dalia ved Hudson River

Guggenheim New York

Været skifter raskt i New York - fra sommervær og utepils den ene dagen til null grader og isvind den neste.  Vi var forberedt på dette og hadde pakket både ull og votter og lue. Dette fikk vi absolutt bruk for, men det tok litt tid før vi forsto at vi trengte det....

However, lørdag tok vi turen til New Yorks berømte Guggenheim Museum.  Museet ble etablert i 1939 av Solomon R. Guggenheim, men opererte de første årene i leide lokaler.  I 1952 ble det åpnet i sitt nåværende bygg tegnet av arkitekt Frank Lloyd Wright.  Museet er verdenskjent både for sin arkitektur og sine skiftende og mangslungne utstillinger.

Mangslungent var det også da vi avla museet et besøk, og vi så alt fra malerier av russeren Vasily Kandinsky til artig keramikk og "igjenglemte" malerspann og annet rot på en benk.....

Vi vandret lenge rundt og rundt avbrutt av en lang lunsj og en lang prat som vanlig.

Guggenheim Museum

Ordnung und Renlichkeit...

Spesielt museum innvendig

Vasily Kandinsky

Kunst????? eller rot????

Tydelig likhet ja.....

Deretter tok vi subway til Times Square og spiste en delig middag på "The View" som gikk rundt og rundt mens solen gikk ned over New York.  Vakkert!

Middag på "The View"

Solen går ned over New York