Ninas barn

"Ninas barn - fortellingen om det jødiske barnehjemmet i Oslo" var tittelen på kveldens foredrag på Kaffedilla.  Foredraget ble holdt av forfatter og filmskaper Nina Grünfeldt og var en del av den årlige Litteraturfestivalen i Akershus.

"Ninas barn" forteller den ukjente og sterke historien om det jødiske barnehjemmet i Oslo under 2. verdenskrig som reddet livet til flere jødiske barn, og om flukten til Sverige.

Barnehjemmets bestyrer Nina Hasvoll er født i en velstående familie i St. Petersburg, men flykter i 1918 til Tyskland. Der møter hun bl.a. Nic Waal fra Oslo og hennes mann forfatteren Sigurd Hoel.  Etter Hitlers maktovertakelse i 1933, reiser Nic Waal og hennes mann tilbake til Oslo.  Nina flykter etterhvert til Frankrike, og i 1936 kommer hun til Oslo for å studere psykologi.  For å få oppholdstillatelse gifter hun seg med Bertold Hasvoll, men de skiller seg igjen i 1939.

Det var mange jødiske enslige barn i Norge som var blitt værende igjen etter sommeropphold, og i 1938 oppretter den jødiske menigheten et barnehjem for disse og Nina Hasvoll blir bestyrer.

Nina Grünfeldts bok og film handler om disse barna og deres skjebne.  En av barna var hennes far psykiateren Berthold Grünfeldt  som senere ble en anerkjent professor, psykiater og sexolog.  Hans datter ble altså oppkalt etter barnehjemmet som reddet hans liv.

Ved hjelp av bilder og sanne historier om enkeltpersoner berettet Nina en sann, tragisk og nokså ukjent historie om jødiske barn i Norge.  Det var stappfullt på Kaffedilla denne regntunge oktoberkvelden. Moro at litterære foredrag er så populært.  

Etterpå solgte hun både bøker, filmer og smykker.  En klok, kunnskapsrik og idealistisk dame!  Takk for en interessant kveld. 

Nina Grünfeldt

Det jødiske barnehjemmet

To gratier på litterært foredrag

Bygdøy rundt

Årets siste tur gikk Bygdøy rundt, og hele 17 travere stilte opp.  Det er alltid mange når turene er lette og går på Oslo Vest......

Vi startet ved Huk, og første stopp var Henry Moores skulptur "Large Arch". Her ble det obligatoriske gruppebildet tatt før vi fortsatte gjennom boligstrøkene til Dronninghavnveien. Her oset det av velstand og gamle penger.....

Vi fortsatte kyststien til Bestumkilen og opp på Dronningberget hvor vi rastet ved Seterhytten.  I gamle dager fungerte seterhytten som badehus for kongefamilien, men i dag drives den av Bygdø Kongsgård og Norsk Folkemuseum og kan leies som selskapslokale.  

Deretter gikk vi gjennom bøkeskogen (ja, det er bøkeskog nord for Larvik....) og ned mot det gamle Bygdøy Sjøbad.  Derfra gikk vi opp til "Paraplyen", over broen og gjennom skogen til Paradisbukta. Vi stoppet ved minnesmerket over Christian August og minnestedet etter tsunamien i 2004.

Turen var totalt på 9 km og den var lett.  Men selv på flate Bygdøy er det enkelte stigninger.....

Takk til turleder Halvor og til supplerende guide Gunnar som alltid kan sin Oslohistorie.

Grupppebilde i "Large Arch"

Engler i løvet

Villa og vakre høstfarger

Særegen eiendom på Bygdøy

Seterhytten

Piker og gutter på broen

Minnesmerke over Christian August (titt titt Elin...)

Minnested for Tsunamien 2004

Vi takker alle turledere for mange fine turer i år, og ser frem til å utforske nye og gamle områder til våren 2017.   Også stor takk til styreleder Ragnhild og styremedlemmene Elin Karin og Kjell som administrerer "Markatraverne" på en glimrende måte.  

Børning 2

Da Roy Gundersen slipper ut av fengsel etter to år, for å ha deltatt i et ulovlig gatebilløp, er han fast bestemt på å få livet sitt tilbake på skinner. Han har nådd bunnen og er slått konkurs, og i et forsøk på å forbedre livet sitt og være en god rollemodell for datteren Nina, begynner han å jobbe på en bensinstasjon.

Når Roys gravide kjæreste arrangerer en "ute av fengsel" fest, dukker noen av hans gamle billøpfiender opp og utfordrer han til å være med på et nytt løp. Løpet skal starte i Fosnavåg og deretter gå gjennom Sverige og Finland før det ender opp i Murmansk. Roy nekter. Han prøver å holde seg på matta og vil heller bruke tiden sin på Nina enn å kjøre billøp. Men når Roy finner ut at Nina skal være med på løpet sammen med kjæresten sin Charlie, må han forsøke å stoppe henne, og han kjører etter sammen med sin tidligere kono i sin gamle gule Mustang.

Løpet blir vilt og vanskelig; over fjell, glatte veier og isete innsjøer. Det blir også en jakt mellom bilene og politiet, som gjør alt de kan for å stoppe løpet.

Fete biler på vei til Murmansk

Roy Gundersen med datteren Nina

Roy Gundersen med sin gravide kjæreste 

Gemalen inviterte til ellevill kinokveld med hasardiøs bilkjøring gjennom vakre landskap i Norge, Sverige, Finland og tilslutt Russland.  Selve bilkjøringen var vel trekkplasteret for denne filmens publikum, men selv om handlingen var syltynn og bilkjøringen grusom, så var det mye moro. 

Filmen var spekket med mange av Norges kjente skuespillere som Anders Baasmo Christiansen, Henrik Mestad, Sven Nordin, Otto Jespersen, Mikkel Gaup, Marie Blokhus, Jenny Skavlan og mange andre.  

Den var også spekket med artige og bissarre bemerkninger og episoder, noe som gjorde dette til en glad kinokveld selv om dette var en sjanger utenfor min komfortsone.  Og politiet ble latterliggjort som vanlig.... De fremsto like latterlige som i filmene om Olsenbanden..... HERLIG! 

Bærumsmarka (Brunkollen/Nygård)

Høsten er kommet, men Markatraverne fortsetter ufortrødent et par uker til.  Forrige uke var det Arne som tok oss med til Brunkollen i Bærumsmarka.  Vi hadde vært på Brunkollen tidligere, men denne gang var det en annen runde med start fra Løvenskioldsbanen hvor det var militære øvelser både på og utenfor skytebanen.

Brunkollen er brun og ligger på en kolle med flott utsikt og fjorden og Bærum.  Dette tradisjonsrike stedet i Bærumsmarka ble bygget av nazistene under krigen, men staten overtok stedet etter krigen og solgte det videre til Bærum kommune i 1948.  Speiderne har hatt tilhold her og også Bærum Trekkhundklubb, men i 1971 overtok et av medlemmene i trekkhundklubben, Arild Hovelsrud, stedet.  En av forutsetningene for å overta Brunkollen var at det var vei, vann og strøm der, og i 1983 kunne beboerne på Brunkollen skru på strømmen som de siste i Akershus.

Det har vært eierskifter siden, men Brunkollen drives stadig som aktiv turisthytte, og det sies at oppskriften på skolebrødene stadig er den samme.... 

Klare for Brunkollen

Så litt om turen som var betegnet som middels/tung og på ca. 12 km.  Det var ganske bratt de første 1,5 km, men deretter ble det enda brattere og ganske steinete opp Hagakleive og videre til Skuta. Skutas skarve ligger på 350 moh og herfra var det flott utsikt over nesten hele Bærum.

På veien tilbake passerte vi turisthytta Nygård, og her var det åpent, kunst på veggene, fyr i peisen og en usedvanlig koselig vertinne.  Noen koste seg med en ekstra kopp kaffe og en vaffel før siste innspurt tilbake til Løvenskioldbanen.

Det var kun 10 deltakere denne sure høstdagen (+ hunden Vilma), men turen var flott og humøret på topp som vanlig. Tusen takk til Arne for flott tur og god guiding.  

Vilma er klar for tur

Kongens nei

Nå har vi sett "Kongens nei" - en film om de dramatiske aprildagene i 1940 da Tyskland invaderte Norge og Norges konge fikk et ultimatium fra den tyske krigsmakten.

Vi kjente selvfølgelig historien om kongens nei til Quisling og kongefamiliens flukt fra Oslo til Elverum og Nybergsund, men å se denne handlingen dramatisert i film var sterkt. Vi så en gammel og markert Kong Haakon som var helt krystallklar i sin rolle som valgt konge. Han var valgt av folket i 1905 og kunne ikke gi etter for Hitler ved å innsette Quisling som statsminister mot folkets vilje.

Det var danske Jesper Christensen som spilte rollen som Kong Haakon, og bedre kan det ikke gjøres.

Anders Baasmo Christiansen i rollen som Kronprins Olav spilte også utrolig bra, og samspillet og dynamikken mellom far og sønn var tydelig og klar.  Kong Haakon var reflektert og stødig og Kronprins Olav fremsto som mer utålmodig og konfronterende.  

Vi møter mange av datidens viktigste politikere i filmen, og regjeringen med statsminister Nygaardsvold fremstår som svak og vinglete.  

Filmen omhandler både viktige historiske begivenheter og familiære dramaer, og var spennende fra start til slutt.  Vi likte den godt og syntes det var en fin historisk oppdatering.

Hva hadde skjedd hvis Kong Haakon den gang hadde gitt etter for tyskernes ultimatum? Vi kan jo reflektere litt over det.....

Se filmen!  

Jesper Christensen som Kong Haakon

Anders Baasmo Christiansen som Kronprins Olav

Maridalen

Høsten er fantastisk, og fantastisk var også turleder Ragnhilds tur i Maridalen.

Vi har gått i Maridalen før, men ikke så mye.  Denne gang var det fremmøte ved Hammeren, og derfra gikk turen opp til den gamle husmannsplassen Kamphaug og videre til Fagervann hvor dagens rest fant sted etter nesten 3 timer.  Det var bratt opp og en stigning på 260 meter, men det er ingen ting for den spreke gjengen som møtte i går.  

Fra Fagervann var det nedoverbakker og flott utsikt over vakre Maridalsvannet, og etter 5 timer var vi tilbake ved Hammeren.

Turen var betegnet som middels/tung og totalt på 12 km.  Vi vil vel si middels.....   Men slitne ble vi selvfølgelig.   Flott tur med flotte venner i flott terreng.

Stor takk til alltid positive og engasjerte Ragnhild.

Markatraverne i Maridalen

Singing in the Rain

Like før avreise til Kreta tok vi en tur til Folketeateret for å se "Singing in the Rain" - en gammel og god klassiker som vi husker fra film med Debbie Reynolds og Gene Kelly.  Vi har sett den på Oslo Nye for noen år siden også med Kåre Conradi og Heidi Ruud Ellingsen.

Men nå altså med Stian Blipp, Atle Pettersen og Charlotte Brænna,- veldig bra alle tre, men den største danseren var nok Stian Blipp.

Handlingen er god og gammel fra den tiden Hollywood skulle gå over fra stumfilm til lyd, og det er intriger mellom stumfilmsterner og de nye med lyd.  Her er humor og tåpelige stjerner, men masse flott og kjent musikk og dans.  Vi storkoste oss i en fullsatt og begeistret sal.

Man merker at Folketeateret er privat og kommersielt. Her oppfordres man til å ta bilder underveis i forestillingen og poste på instagram med egen # (effektiv markedsføring via sosiale medier), samt at man kan ta med vin (til og med hele flasker....) inn i salen.  Sånt blir det salg av!

Stor takk til Marius og Cathrine, Alexander og Margrethe for gavekort på bursdagen min.  Jeg elsker gaver som gir opplevelser.

Så tok vi toget hjem igjen.  Deilig lørdagskveld!  

I'm singing in the rain (Atle Pettersen)

Feiende avslutning

Stian Blipp, Charlotte Brænna og Atle Pettersen

Paleochora

I løpet av våre to uker på Kreta bodde vi på tre forskjellige steder - Kolimbari på nordkysten, Agios Nikolaos på østkysten og Paleochora på sydkysten - og aller best likte vi oss i Paleochora.  Paleochora er egentlig en døsig landsby og har ingen store turisthoteller, men det finnes rom til leie i nesten hvert eneste hus, og om sommeren er hver eneste av byens 3.000 sengeplasser opptatt.  Det virket på oss som om det var mest individuelt reisende her,- de fleste kom med leiebil eller båt fra en av de andre småbyene langs kysten.  Dette var det eneste stedet vi hørte norsk på hele reisen, og antakelig er det et sted man kommer tilbake til.

Vi hadde funnet et lite personlig kunsthotell - Aris Hotel - i enden av gamlebyen, og dette svarte absolutt til forventningene.  Et hyggelig søskenpar drev dette koselige hotellet med ting og tang både ute og inne og nyoppussede rom med balkong.  Her koste vi oss og spaserte ned til stranden om dagen og inn til den livlige byen om kvelden.  Om kvelden forvandles hele byen til et sammenhengende restaurant- og barområde da gatene stenges og restaurantene flytter bord og stoler ut i gatene.  Her var det mat for enhver smak, og vi fikk god mat over alt.  Vi vil spesielt nevne Taverna Caravella som ble drevet av en meget effektiv familie og hvor vi ble invitert inn på kjøkkenet for å se på fisk og annen mat.  Både vårt fiske- og lammemåltid på Caravella smakte fortreffelig.

En spesiell ting ved restaurantene her er at du alltid får en liten karaffel med Raki (brennevin), to små glass og en liten dessert (pudding, frukt e.l.) uten å ha bestilt det. Grekerne setter sin ære i gjestfrihet og vil alltid gi litt ekstra.  Koselig for oss som gjester, men Raki er sterkt da.....

Aris Hotel

Kunst i Paleochora

På kjøkkenet på Taverna Caravella

Lunsjutsikt i Paleochora 

Elafonisi var en annen "topp" på turen.  Dette er en tropisk lagune med en kritthvit sandstrand så langt øyet rekker.  Fra stranden kan man vade over til den lille øya Elafonisi som har gitt navn til hele området.  Dette er en perle av de sjeldne, men samtidig en turistmagnet, og pakketurister i Chania fraktes hit med buss. Området er kjempestort, og det er masse solsenger og parasoller, så det er rom, luft og vann for alle og ingen "sild i tønne".

Vi tok båt fra Paleochora til Elafonisi, og fikk en koselig båttur vestover langs kysten på kjøpet - veldig fint.

Elafonisi

Dagene på sydkysten var flotte med nydelig vær og badetemperatur i det turkise vannet, lune kvelder og vakre solnedganger over fjellene og et avsluttende glass rødvin på vår egen balkong etter middag. Bedre kan man ikke ha det. 

Vi reiser gjerne tilbake til Hellas, men vil se andre øyer nest gang.  Det er imidlertid mange raviner og fjellområder man fortsatt kan utforske på Kreta, men vi har vel stillet vår nysgjerrighet for Kreta i denne omgang.  

Spinalonga

En annen grunn til at vi ville til Kreta var ønsket om å besøke Spinalonga.  Vi hadde lest Victoria Hislops bok "Øya" om leprakolonien på Spinalonga fra 1903 frem til 1957.  På denne lille øya, som ikke er stort mer enn en borg, bodde de spedalske totalt isolert i en landsby de selv bygget innenfor borgens murer.

Spinalonga har en lang historie og ble bygget allerede 3000 f.Kr. for å beskytte byen Elounda, som da var en av de viktigste byer på Kreta.  I dag er Elounda Kretas mest eksklusive destinasjon med fantastiske 5-stjerners hoteller med egne basseng og strand. Ja, videre så bygde venetianerne en borg over ruinene av det gamle fortet på 1600-tallet og beholdt kontrollen over øya inntil det Ottomanske riket skapte en tyrkisk landsby der i 1715.  Etter at Kreta  oppnådde sin uavhengighet, ble tyrkerne tvunget til å forlate Kreta, men de vegret seg.  Det var først da Hellas gjorde Spinalonga til leprakoloni i 1903 at de siste tyrkerne forlot øya.

Livet i leprakolonien på Spinalonga beskrives levende i Victoria Hislops bok, og de syke skapte et samfunn med shoppinggate, kafeer, kino, kirke og selvsagt sykehus.  Der ble det født barn, inngått ekteskap og selvsagt var det begravelser.  Vi så både gravplassen hvor leprapaseienter var gravlagt og en mye eldre gravplass.

Det var spennende å komme til Spinalonga og en flott opplevelse.  Vi tok et halvdagscruise fra Agios Nikolaos, og hadde en flott båttur i tillegg til besøket på selve øya.  På Spinalonga fulgte vi en engelsktalende og livlig guide, som tydeligvis ikke var særlig betatt av dagens greske politikere....

Deretter spaserte vi rundt hele øya og forsøkte å danne oss bilde av hvordan folk kan ha laget sitt lille samfunn (på de meste bodde det ca. 2.000 personer her) her.  

Det var en strålende søndag med sol fra skyfri himmel, turkis hav, knallblå himmel og spesielle opplevelser.   Vi tok turen helt til denne delen av Kreta kun for å besøke Spinalonga, og det er vi glade for.

Båttur til Spinalonga

Nostros Cruises

Borgen på Spinalonga

Spinalonga

På vei til Spinalonga

Arild på vei inn i tunnelen på Spinalonga

Rester av boliger

Rester av shoppinggaten

Leprasykehuset

Gravplass for leprapasienter

Inne i en av de to kirkene (en gang var det syv kirker)

Takk for oss Spinalonga

Samaria-ravinen

En av grunnene til at vi reiste til Kreta var at vi ønsket å gå Samaria-ravinen.  Dette er Europas lengste ravine på 17 km fra start ved 1250 moh til havets overflate 0 moh.   

Allerede kl. 05:20 ble vi hentet ved hotellet, og etter diverse oppsamlinger og frokoststopp kom vi frem til startpunktet kl. 08:00. Vi så solen komme opp over fjellene, og startet vår nedstigning i de yrle morgentimer.  Det var mye stein og ulent terreng de første 3 - 4 kimometrene, men etterhvert ble det litt mer opp og ned inntil vi kom til selve ravinen som er kun 3 - 4 meter på det smaleste og med bratte klippevegger "Jernportene" 500 meter opp på begge sider.  Her var det varselskilt om å gå raskt på grunn av fare for steinsprang.... og det raslet litt her og der. Selve ravinen var mye lengre enn vi hadde trodd, men det var ganske flatt de siste kilometrene før vi kom frem til Agia Roumeli og kunne kaste oss i havet.   Det var DEILIG !!!! 

I "Jernporten"

Soloppgang over Samaria

På vei ned Samaria-ravinen

Vakkert landskap

Samaria - gammel bosetting 

Rester av gammel bosetting

Samaria har vært nasjonalpark siden 1962, og det er et stort artsmangfold av flora, fauna, fugler og økosystemer inne i ravinen.  Landskapet er spektakulært og stadig skiftende.  Vi har aldri opplevd noe lignende.

Ravineområdet er godt tilrettelagt for fotturister (flere tusen går ravinen hver dag) med regelmessige rasteplasser med toaletter og muligheter for vannpåfylling.  Det er satt opp oversiktlige kart og avstandsmerker på hver rasteplass, slik at man hele tiden vet hvor langt man har gått og motiveres til å gå resten.  

Bloggeren innrømmer at hun var sliten etter den 17 km lange "nedfarten", og et bad i det forfriskende turkise havet var deilig og oppmykende.  Litt støle var vi et par dager, men ikke på langt nær så støle som betjeningen på hotellet forespeilte oss.  "Dere må trene for å klare dette", sa de til oss.   "Selvfølgelig", sa vi, "det gjør vi hver dag....."

Flott opplevelse og et av høydepunktene på Kreta.