Ahu Tahai
Dette er en annen verden på alle måter. Her går ting i sitt eget tempo, og ingen lar seg stresse opp av noen norske turister. Investeringer i turistnæringen fra fastlandet Chile er meget upopulært, og et nybygd hotell står tomt og stengt. Lokale som kunne tenke seg å jobbe der, blir meget upopulære på øya.
Ja, ja, vi tar også livet som det kommer her. Maten er god, rommet fint og utsikten uslåelig. Men menneskene som jobber på hotellet har stenansikter. De er helt uttrykksløse – nesten som moai – merkelig.
I dag har vi startet utforskningen av denne merkelige øya Rapa Nui.
Litt nord for Hanga Roa ligger det mest kjente arkeologiske utgravningsområdet, Ahu Tahai. Det var her den amerikanske antropologen og Heyerdahl-vennen William Mulloy drev utgravninger og restaureringsarbeid i 1960- og 1970-årene.
Vår usedvanlig dyktige guide – chilener, sønn av forsvarsministeren i Allendes regjering, oppvokst og utdannet arkitekt i USA, returnert til Chile, flyktet til USA under Pinochet, hadde hatt mange viktige oppgaver i utviklingen av Rapa Nui og pendlet mellom Santiago og Hanga Roa i mange år, nå bosatt på øya – ga en glimrende innføring i Polynesisk kultur. Han ba oss legge igjen ”den vestlige ryggsekken” på hotellet, og det har vi forsøkt.
De moai vi så her er restaurert og satt opp igjen. For eksempel så er moai på Ahu Ko Te Riku restaurert med både hatt og øyne. Pukau (hatten) ble sponset av et fransk TV-team som skulle lage film om øya, og øynene ble ”ulovlig” klistret på med masse sement en natt. Ingen fant noen gang ut hvem som hadde gjort det, men sementen stivnet raskt og øynene fikk bli.
Vi fikk videre se tørkeplassen for lik. Her ble døde mennesker pakket inn i bananblader og lagt til tørking i 30 dager før de ble kremert på en plass (krematoriet) bak Ahu. Her var ingen gravsteder - filosofien var at ”du er her på jorden i dag og borte i morgen”. Asken forsvant med bølger og vind. Vi så videre hønsehus, ”bolig”-hus, båtformede hus og en båt”slipp”.
William Mulloy hadde ytret ønske om å få sin aske strødd utover et bestemt område på øya, men da enken dukket opp med urnen etter Malloys død i 1978, hadde ”the major” helt andre planer. Han ville sette ned urnen i det området som Malloy hadde utviklet, og slik ble det. Også Malloys hustru er begravet her.
Turen fortsatte videre til Museo Antropologico P. Sebastion Englert. Sebastian Englert var pastor på øya, og satte ut rykte om at befolkningen her var spedalske for å hindre andre i å komme hit. Noen som sa at man kan stole på prester??? Her fikk vi en orientering om folkevandingen (seilingen) fra Polynesia, og på verdenskartet her er Stillehavet senter i verden……
Graven til William Mulloy
Tørkeplass for lik
Eneste moai med både øyne og pukau (hatt)
Etter lunsj på hotellet (med kaffe servert i vinglass) og en liten hvil, var vi klare for flere moai, stener og lava. Først var lava flow og huler som bl.a. ble brukt som gjemmested når slavehandlere inntok øya for å skaffe arbeidskraft til gruvene i Peru. Vi så også rester av palmestammer (Chile-palmen som er verdens største på 30 m) og som nå er helt borte fra denne øya.
Kaffe i vinglass.... Har man ikke flere kaffekopper, så tar man det man har.
Dagens siste stopp var Ahu Akivi med syv stående moai,- de første som ble restaurert av Mulloy og hans chilenske kollega Gonzalo Figueroa Garcia Huidobro i 1960.
Ahu Akivi - syv moai som ser mot havet
Krematoriet
Vi avslutten kvelden med Kari Kari Cultural Ballett. Mange var begeistret, men vi er nok for blaserte til å la oss blende av lokal folklore…..
Dette har virkelig vært en spesiell dag, og det er vanskelig å fordøye alle inntrykkene. I morgen venter enda større eventyr – ja, dette er en ”once in a lifetime” opplevelse utenom det vanlige.
Flørt med en lokal sjarmør
Dette er en annen verden på alle måter. Her går ting i sitt eget tempo, og ingen lar seg stresse opp av noen norske turister. Investeringer i turistnæringen fra fastlandet Chile er meget upopulært, og et nybygd hotell står tomt og stengt. Lokale som kunne tenke seg å jobbe der, blir meget upopulære på øya.
Ja, ja, vi tar også livet som det kommer her. Maten er god, rommet fint og utsikten uslåelig. Men menneskene som jobber på hotellet har stenansikter. De er helt uttrykksløse – nesten som moai – merkelig.
I dag har vi startet utforskningen av denne merkelige øya Rapa Nui.
Litt nord for Hanga Roa ligger det mest kjente arkeologiske utgravningsområdet, Ahu Tahai. Det var her den amerikanske antropologen og Heyerdahl-vennen William Mulloy drev utgravninger og restaureringsarbeid i 1960- og 1970-årene.
Vår usedvanlig dyktige guide – chilener, sønn av forsvarsministeren i Allendes regjering, oppvokst og utdannet arkitekt i USA, returnert til Chile, flyktet til USA under Pinochet, hadde hatt mange viktige oppgaver i utviklingen av Rapa Nui og pendlet mellom Santiago og Hanga Roa i mange år, nå bosatt på øya – ga en glimrende innføring i Polynesisk kultur. Han ba oss legge igjen ”den vestlige ryggsekken” på hotellet, og det har vi forsøkt.
De moai vi så her er restaurert og satt opp igjen. For eksempel så er moai på Ahu Ko Te Riku restaurert med både hatt og øyne. Pukau (hatten) ble sponset av et fransk TV-team som skulle lage film om øya, og øynene ble ”ulovlig” klistret på med masse sement en natt. Ingen fant noen gang ut hvem som hadde gjort det, men sementen stivnet raskt og øynene fikk bli.
Vi fikk videre se tørkeplassen for lik. Her ble døde mennesker pakket inn i bananblader og lagt til tørking i 30 dager før de ble kremert på en plass (krematoriet) bak Ahu. Her var ingen gravsteder - filosofien var at ”du er her på jorden i dag og borte i morgen”. Asken forsvant med bølger og vind. Vi så videre hønsehus, ”bolig”-hus, båtformede hus og en båt”slipp”.
William Mulloy hadde ytret ønske om å få sin aske strødd utover et bestemt område på øya, men da enken dukket opp med urnen etter Malloys død i 1978, hadde ”the major” helt andre planer. Han ville sette ned urnen i det området som Malloy hadde utviklet, og slik ble det. Også Malloys hustru er begravet her.
Turen fortsatte videre til Museo Antropologico P. Sebastion Englert. Sebastian Englert var pastor på øya, og satte ut rykte om at befolkningen her var spedalske for å hindre andre i å komme hit. Noen som sa at man kan stole på prester??? Her fikk vi en orientering om folkevandingen (seilingen) fra Polynesia, og på verdenskartet her er Stillehavet senter i verden……
Graven til William Mulloy
Tørkeplass for lik
Eneste moai med både øyne og pukau (hatt)
Etter lunsj på hotellet (med kaffe servert i vinglass) og en liten hvil, var vi klare for flere moai, stener og lava. Først var lava flow og huler som bl.a. ble brukt som gjemmested når slavehandlere inntok øya for å skaffe arbeidskraft til gruvene i Peru. Vi så også rester av palmestammer (Chile-palmen som er verdens største på 30 m) og som nå er helt borte fra denne øya.
Kaffe i vinglass.... Har man ikke flere kaffekopper, så tar man det man har.
Dagens siste stopp var Ahu Akivi med syv stående moai,- de første som ble restaurert av Mulloy og hans chilenske kollega Gonzalo Figueroa Garcia Huidobro i 1960.
Ahu Akivi - syv moai som ser mot havet
Krematoriet
Vi avslutten kvelden med Kari Kari Cultural Ballett. Mange var begeistret, men vi er nok for blaserte til å la oss blende av lokal folklore…..
Dette har virkelig vært en spesiell dag, og det er vanskelig å fordøye alle inntrykkene. I morgen venter enda større eventyr – ja, dette er en ”once in a lifetime” opplevelse utenom det vanlige.
Flørt med en lokal sjarmør
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar